HKB 2./983 Engenes

Innledning

Formålet med denne infomappen er å samle så mye som mulig av den info som er tilgjengelig, å samle dette på en plass. Kystfortet på Engenes er ikke blant de best dokumenterte, så å få et fullstendig og nøyaktig bilde over hva som var på fortet og hvordan det var der, er vanskelig og er krevende arbeid. Gjennom dette heftet, kommer jeg til å gå inn på forskjellige ting. Jeg vil være innom alt fra hvilke våpen og skyts som fantes på fortet, nye og gamle kart, og intervjuer fra en tysk soldat som var stasjonert på fortet.

Tysk tenkning i nordområdene

Da Tyskland iverksatte operasjon Weserübung, invasjonen av Norge og Danmark i april 1940, ble det raskt klart for tyske Wehrmacht at norskekysten var et sårbart og dårlig beskyttet området. Innløpene til norske byer og fjorder lå helt ubeskyttet, selv den strategisk viktige utskipningshavnen for jernmalm, Narvik, var helt uten ytre forsvarsverker. Hitler var overbevist om at nordområdene var ‘’skjebneområdet’’ i krigen, og at de allierte hadde planer om en invasjon av Norge som ville kutte landet i to ved Helgeland, blokkere kysten, og dermed avskjære de tyske styrkene i nord. Dette ville medføre store problemer for tyske operasjoner i nord, og for den tyske invasjonen av Sovjetunionen. En engelsk plan som tok for seg akkurat dette scenarioet (Operasjon Jupiter), forsterket Hitlers overbevisning. Denne situasjonen var helt uakseptabel for de nye makthavende, og allerede sommeren 1940, startet rekognoseringen av egnete områder for bygging av kystfort langs hele norskekysten, spesielt på Sør-Vestlandet, Hordaland, Møre, Trøndelag og Nord-Norge. Det ble imidlertid snart klart at den tyske marinen (Die Kriegsmarine) ikke hadde kapasitet til å bygge og bemanne så mange fort, så den tyske hær (Heer), kom inn i bilde. Slik ble det tyske forsvaret av norskekysten delt inn i to ansvarsområder, hær og marine. Dette skulle vise seg å være en noe uheldig løsning, da det medførte uklare kommando- og ansvarsområder. Hærkystbatteriene (HKB), var adskillig dårligere utstyrt enn Marinekystbatteriene (MKB), både når det gjaldt skyts og bemanning. Radar var ennå på forsøksstadiet, selv Trondenes fikk ikke operativ radar under krigen. Fortene måtte stole på observasjonsposter og lyskastere. Ildledningen foregikk vanligvis på feltskytsmaner. De aller fleste hærkystbatteriene ble utstyrt med avstandsmålere, men noen få måtte nøye seg med enkle saksekikkerter for beregning av avstand. Mer avansert utstyr for ildledning var forbeholdt marinekystbatteriene. Hovedskytset på hærkystbatteriene var som oftest vanlige feltkanoner av grovt kaliber, ‘’sammenrasket’’ fra hele det okkuperte Europa. Problemet med å bruke disse feltkanonene til kystartilleri var at de sto på hjul-lavetter, og ikke kunne avgi rettet ild, (følge bevegelige mål), men var begrenset til å legge fastlagte områder under ild, (sperreild). Problemet ble søkt løst ved å sette hjul-lavetten på en dreieskive, noe som skulle lette sideretningen. Utbyggingen av kystbatteriene langs norskekysten var en del av en planlagt forsvarslinje som strakte seg fra Spania til Kirkenes, den såkalte ‘’Atlanterhavsvollen’’. For Ibestads del resulterte rekognoseringen i at det ble anlagt to fort, ett på Nord-Rollnes, (HKB 3./983), og ett på Engenes, (HKB 2./983). Et tredje fort ble anlagt på Hagenes, Dyrøya, (HKB 1./983). Disse tre fortene utgjorde Artillerigruppe Salangen, (1./HKAR 983), med hovedkvarter på Nord-Rollnes. Denne gruppen skulle danne dybdeforsvar mot fiendtlig inntrengning gjennom Andfjorden og Toppsundet mot innlandet, Bardufoss og Setermoen, og forebygge eventuell trussel mot Narvik fra nord. Som ytre forsvar ble det anlagt fort på Andenes, Senja, (Skrolsvik), Bjarkøy, Grøtavær, Elgsnes, Stornes og Stangnes. I Kvæfjord ble det bygget fort på Bremnes og Aspenes. Senere kom også Kråkenes og Trondenes til. Så Vågsfjordområdet var ganske høyt prioritert i den tyske strategiske tenkningen. Ved slutten av krigen var det totalt 280 kystbatterier fra hær og marine langs norskekysten.

Kystfortet på Engenes

Byggearbeidene på Engenes startet i mai 1941. Tyskerne ville først legge fortet nede på odden der hvor kirka står, men det ble etter sterke protester fra befolkningen valgt at åsryggen øst for bebyggelsen, Langholtet, var mye bedre egnet. Her ble det raskt anlagt stillinger for hovedskytset. Dette bestod av fire stk. 15,5cm sFH 17(p). Dette var opprinnelig en fransk feltkanon fra 1. verdenskrig, med en rekkevidde på 11 000 meter. Det skulle være en bra kanon, men selvfølgelig lite egnet som kystartilleri. Her som på de andre fortene ble skytsene plassert på dreieskive, slik at siderettningen ble lettere. Utrustningen med sekundærvåpen og andre forsvarsmidler var stort sett som på Rollnes, og andre kystfort. En lettere feltkanon (Kwk 5cm), 2cm luftvern, PaK, (PanzerabwherKanone), Mg og flammekastere, lyskastere og avstandsmåler. Slikt oppsett var normalen for de aller fleste hærkystbatteriene, med mindre lokale avvik. Skytset og personellet kom til Finnsnes i april 1941, de ble derfra fraktet til Sjøvegan og deretter til Engenes med skøyte. Allerede i Juni samme år ble HKB 2./983 Engenes rapportert KTS, (Klar Til Strid). De manglet selvfølgelig både brakker og bunkere, og soldatene ble i begynnelsen innkvartert hos sivilbefolkningen, i Solstad skolen og i ungdomshuset. Det var en hektisk periode med byggeaktivitet fremover, i 1942 arbeidet det rundt 130 nordmenn fra hele landsdelen på Engenes. Brakker ble bygget i ly for åskammen og bunkere og våpenstillinger ble utbedret. Piggtrådgjerder og minefelter ble også anlagt rundt fortet. Som i resten av landet fortsatte byggingen helt til Tysklands kapitulasjon i 1945. Da Adolf-kanonene på Trondenes ble operative i 1943, ble det også opprettet en observasjonspost for disse på Engenesfortet. Det var også påbegynt et fjellanlegg under fortet som var ment som bomberom, men dette var ikke ferdigstilt da krigen sluttet. I forbindelse med Hitlers såkalte ‘’Nordwersterknung’’ i 1942, ble fortet omvæpnet hele tre ganger og fikk tilslutt tildelt seks nye 15cm kanoner av typen K403 (j). Disse kanonene var produsert av Skoda i Tsjekkoslovakia etter jugoslaviske spesifikasjoner. Kanonene hadde en rekkevidde på 24 000 meter, og ble seriøst vurdert for bruk i det norske kystartilleriet etter krigen. Fire av skytsene ble plassert i gamle stillinger og to ble plassert i nye stillinger ved foten av åsen, foran det påbegynte fjellanlegget. Dette utgjorde en kraftig forsterkning av forsvaret av indre Vågsfjord. Disse kanonene ble stående i stillingene sine på Engenes til langt ut på -50 tallet før de ble fjernet og skrotet. En beskrivelse av livet på fortet under krigen kan vi finne i et brev fra soldaten Ernst Schindler, som var stasjonert på Engenes i en periode under krigen. Fortet på Engenes ble vurdert beholdt av kystartilleriet etter krigen, (i motsetning til Rolla), men det ble snart klart at Forsvaret ikke hadde økonomi eller personell til å drifte alle de fortene de gjerne ville. Av de tyske fortene i Vågsfjordområdet ble bare Skrolsvik, Trondenes og Stangnes videreført og utbygget under den kalde krigen. På Elgsnes var det en tid en radarstasjon. Grøtavær ble totalt nybygget som fjellfort på -60 tallet. Hagenes, Rolla, Engenes og Bjarkøy ble nedlagt. Kommandobunkeren på Engenes ble likevel vedlikeholdt og restaurert og ble benyttet av Forsvaret og Heimevernet i flere år, bl.a. som meldestasjon.

Fortet i dag

Siden plasseringen av fortet er på udyrkbar grund, er fortet relativt intakt. Noe ramponering av stillinger har dog skjedd etter krigen, og området er relativt sterkt nedgrodd i dag. Starter man nede på Engenes og følger stien under åsen mot skytebanen kommer man straks til en av de to nyeste kanonstillingene. Her ser man tydelig mangelen på betong, her er bare det mest nødvendige støpt. Stien går videre rett over den ene stillingen, den andre ligger litt til venstre. Til høyre for stien litt lenger bort finner vi en fullstøpt Mg-bunker, (Tobruk). Der stien begynner å gå opp mot fortet fra retning Bussevika, Finner vi en liten bunker og stillingen for flankeskytset, (5cm KwK), her ligger kammeret til kanonen fortsatt i stillingen. Litt lenger opp til høyre er det Mg/gevær stillinger oppmurt av naturstein, samt enda en Tobruk. Den første skikkelige bunkeren er en personell-bunker. Bak denne, mot bebyggelsen, er det en luftvern og lyskaster stillinger, samt flere mindre bunkerser. Østligste kanonstilling er noe lenger bort til venstre, mot kommandobunkeren. Denne kommandobunkeren er noe modifisert av Forsvaret etter krigen. Nå finner vi stillingen og murer på begge sider av stien, der terrenget begynner å skrå nedover igjen. De tre andre kanonstillingene ligger også på venstre side av stien (nord siden). Her er også en observasjonsstilling og en Mg-stilling med tilhørende bunker. Lengre nede, nærmere hovedveien finner vi mønstringsområdet. Her sto det store messebygget, en større mannskapsbrakke, sykestue, vaskebrakke, vakthus, stall og en hel del andre brakker til forskjellige formål. Brakkebebyggelsen ble lagt mest mulig beskyttet av naturlige terrengformasjoner, noe åsen foran gjorde en ypperlig jobb i. Noe til høyre for stien er minnekorset for den tyske soldaten som omkom under minerydding i juni, 1945. Han er gravlagt på krigskirkegården i Narvik, men etter han ble sendt ble det funnet noe rester i en busk, det er dette som er gravlagt på Engenes.

Vf_SK Leitstand – Ildledningssentral

Ildledningssentralen ved Engenes fortet, er den best bevarte bunkersen på hele batteriet. Dette kan man i stor grad takke øvelser under den kalde krigen for, da fortet flere ganger ble benyttet i forbindelse med øvelser da, og dermed ble den noe vedlikeholdt. Ildledningssentralen var fortets hjerne, og hadde som funksjon å samle inn all data angående mål, avstand, vær, osv, og deretter regne ut skytedata som den deretter distribuerte til alle festingens våpen batterier, via telefon. Selve bunkerbygget består av fire rom m/gang. To større oppholdsrom huset mannskaper som var på vakt. Her var datidens datamaskin lokalisert, sofistikerte maskiner som skulle brukes til å regne ut brukbar skytedata. Det var og montert kommunikasjonsmidler slik som telefon, radio og sannsynligvis Enigma, slik at man kunne få kontakt med alle fortets stillinger, og steder utenom. Bunkeren hadde et lite utkikksrom med pansrede plater som kunne dekke til vinduene ved behov. Her inne var det montert et kartbord med gradskive, og man kunne dermed observere hele Vågsfjorden fra sentralen. Oppå taket var det plassert en maskingevær stilling, denne er modifisert etter krigen for å kunne ha en skyteradar e/lignende, mg stillinga er dermed borte.

Bestykning - Inventar

Engenes ble bestykket med et vidt spekter av forskjellige skyts, alle med ulike funksjoner. Det var våpen til nærforsvar, flankeforsvar, luftforsvar, kystforsvar osv. Hærkystbatteri 2./983 Engenes var utstyrt med følgene:

• Hovedskyts – 15cm K403 (j) langrørskanon, 6 stk.
• Nærforsvar – Sovjetisk fanget feltkanon, 7.62 cm PaK 36(r), 2 stk.
• Nærforsvar/PV – 5cm Kwk 38 L/42, 1 stk.
• Panservern – 7,5cm PaK 40, 1 stk.
• Nærforsvar – Bombekaster ukjent kaliber, 2 stk.
• Nærforsvar – Maskingevær m/lavett, 2 stk.
• Luftforsvar – Lyskaster 150cm, 1 stk.
• Luftforsvar – Lyskaster 60 cm, 1 stk.
• Luftforsvar - 2cm FLAK 30/38, 2 stk.
• Nærforsvar – Personbært flammekaster, 3 stk.

I tillegg til dette ble det også laget en rekke gevær/maskingevær stillinger, løpegraver, piggtråd gjerder og minefelter, så fortet var svært tungt befestet.

Hovedskyts - 15 cm K 403(j)

12 av disse kanonene ble utplassert i Norge under krigen, 6 på HKB 2/983 Engenes og 6 på HKB 19/975 Storfosen. Kanonene ble produsert for Jugoslavia av Skoda (M28), og ble gitt betegnelsen K 403(j) av tyskerne. A) Jugoslavisk bruk ca. 1928 - 1941 - 3 x tunge motoriserte feltartilleriregimenter med : - 20 x 150 mm M28 = 15 cm K403(j) - 10 x 220 mm M28 = 22 cm M538(j) - 10 x 305 mm ( gamle fra VK1) B) Tysk bruk 1941 - 1945 : - HKB 2/983 Engenes 6 x stk - HKB 19/975 Storfosen 6 x stk EKB 2/983 Engenes, fikk byttet ut hovedskytset sitt hele tre ganger. De første kanonene var belgiske, de neste var franske felt-haubitsere, som stod på dreibare fundament og kunne skyte 15 km langt. De sist monterte, altså de tredje, var jugoslaviske festnings- langrørskyts K403(j). Kanonene som var på Engenes sto der til ut på 50-tallet, før de ble fjernet. Da med glidestykket fjernet slik at de ikke var brukbare. Når de etter hvert skulle fjernet, ble de fraktet til Mo i Rana, hvor de ble smeltet ned. Skuddvidde: 23 800 m. Rørlengde: 7 025 m. Granatvekt: 56 kg. Utg.hastighet: 760 m/sek. Vekt: 15 000 kg.

Nærforsvar – Kwk 38 L/42 5cm

Kwk 38 L/42 var en kanon som opprinnelig var primærbestykningen til tyske stridsvogner ila de første årene under krigen. Dette var på den tiden et svært effektivt og godt våpen, men etter Operasjon Barbarossa, møtte tyskerne på russiske stridsvogner (T-34) som klarte å motstå de tyske kanonene. Tyskerne så seg derfor nødt til å utfase sine 5cm kanoner og erstatte dem med større 7,5cm kanoner. På grunn av dette ble det nå en overflod av 5cm kanoner som ikke lengre var brukbare mot panser. Løsningen på dette ble at de ble sendt til Wehrmachts mange kystfort hvor de kunne brukes til nærforsvar. Skuddvidde: 2 650 m. Rørlengde: 2 010 m. Granatvekt: 2,07 kg. Utg.hastighet: 685 m/sek. Vekt: 400 kg.

Nærforsvar – Maskingeværstillinger

Et av de mest effektive nærforsvar er maskingevær. De tyske våpnene var av god kvalitet, og maskingeværene deres var de beste (general Purpose Machine gun) som fantes. I løpet av krigen brukte tyskerne flere maskingeværer, der MG-15, MG-34 og MG-42 var normalen. Det hendte ofte at kystfort fikk våpen som var tatt fra fiendtlige styrker. Det var derfor flere norske Colt M/29 mitraljøser i bruk ved kystfortet. Montasjepunkter fra disse kan finnes rundt om i lendet. Maskingeværene hadde en tofot fremme under løpet, slik at de var enklere å håndtere under skyting. Man kunne og feste dem på en lavett for stødigere skyting. Det var også mulig å montere dem til kjøretøyer. På Engenes var det laget en egen bunker for en mg- skytter, den har en slik plassering at den kan dekke hele baksiden av fortet, samt Minefeltet.

Nærforsvar – Håndvåpen

Maschinengewehr 34 Effektiv skuddvidde: 2 000 m. Pipelengde: 627 mm. Skuddtakt: 900 skudd/min. Kaliber: 7.92x57 mm. Vekt: 12,1 kg. Karabiner 98 Kurz Effektiv skuddvidde: 500 m. Pipelengde: 600 mm. Kaliber: 7.92x57 mm. Vekt: 4,1 kg. Machinenpistole 40 Effektiv skuddvidde: 150 m. Pipelengde: 251 mm. Skuddtakt: 500 skudd/min. Kaliber: 9x19 mm. Vekt: 3,97 kg. Walter P38 Effektiv skuddvidde: 50 m. Pipelengde: 125 mm. Kaliber: 9x19 mm. Vekt: 0,8 kg.

Luftforsvar - Enhetsdata

Kystfortet på Engenes var godt bevæpnet for å kunne håndtere trusler i Vågsfjorden, men det som ville ha utgjort den største trussel for fortet og dets mannskaper, ville vært allierte flystyrker. Får å kunne takle denne trusselen, var fortet utstyrt med to luftvern stillinger som var støttet av lyskastere. Begge luftvernstillingene var utstyrt med en 2cm FLAK 30/38 i hver stilling. Dette var det tyske luftvernsystemet som det ble bygget størst antall av (144 000 enheter). En 2cm FLAK ble bemannet av fem mann og hadde en effektiv skuddvidde på 2 200 m, men kunne skyte helt ut til 5 800 m. De tyske luftvernstillingene var støttet av et lyskasterbatteri, slik at luftvernet kunne legge ild på mål, selv under mørke forhold. Lyskasterbatteriet var lokalisert nedenfor kystfortet, hvor det nå står en større grillbue. Det ble brukt to lyskastere, den ene som ble brukt var en Flakscheinwerfer 34 og hadde en diameter på 150 cm. Den var i stand til å lage lys med en styrke på 990 millioner candela (12 440 706 908 lumen) med en rekkevidde på 8 000 m, for mål som hadde en høyde på 4 - 5 000 m. Lyskasteren var koblet til et 8 sylindret aggregat, med en effekt på 38 kW (51 hK). Den andre lyskasteren var en mindre type på 60cm, en Flakscheinwerfer 36. Lyskasteren var konstruert for bruk mot sjø- og luftmål. Lyskasteren har en selvregulerende lysbuelampe med kullstaver og en lysbue på 20 mm. Ved forflytning i terreng hvor den ikke kan kjøres kan lyskasteren lett demonteres til 13 deler som hver for seg er lette å bære. Lyskasteren betjenes av en mann og kan beveges ubegrenset i sideretning, 110 grader i høyderetning. Som strømkilde brukes et mobilt aggregat på ca. 8 KW, 85 - 115 volt likespenning. Denne lyskasteren hadde plassering ved siden av den vestligste LV stillingen.

Minefelt – Info

Kystfortet på Engenes hadde som alle andre kystfort, flere minefelt som beskyttet flankene til fortet. Det var 10 forskjellige minefelt som til sammen rommet flere hundre miner, av forskjellige slag. Et at de minste minefeltene, (felt 2), inneholdt alene 46 personellminer av typen S-Minen. Felt 3, inneholdt 102 miner av en annen type. Rundt alle minefeltene var det piggtrådgjerde, men selv dette klarte ikke å hindre gårdsdyr fra å forville seg inn i feltene. Det skjedde flere ganger at sauer og kje gikk på miner og måtte dermed bøte med livet. En annen hendelse som er nokså kjent for Andørja folket, er historien om den tyske soldaten som ble sprengt. Historiene har blitt mange ettersom årene har gått. Noen mener at den tyske soldaten var deprimert, og gikk inn i et minefelt for å ta liv av seg, men dette er feil. Da krigen var over og fortet var overlevert til de lokale hjemmestyrkene, ble de tyske soldatene sendt til interneringsleirer. I Norge og Danmark var det lagt ut flere hundre tusener miner, i påvente av en alliert invasjon. Og da krigen var ferdig, var det en reel fare for liv og helse for folk og dyr som kunne forville seg inn i minefelt. Det ble derfor bestemt at tyske pionerbataljoner skulle ta seg av mineryddingen. En kort tid etter fortets egentlige mannskap hadde forlatt, kom det en ny tropp med tyske soldater, avvæpnet og under tilsyn av norske soldater. Det var disse som skulle rydde feltene på Engenes. Tyskerne gjorde grundig militært arbeid, og minefeltene var nøyaktig dokumentert, men selv med detaljerte kart var det krevende arbeid. Under mineryddingen på Engenes var det en soldat som ble sprengt og drept. Hans navn var Theodor Lipski, født den 15. desember 1915, mistet han live sitt den 16. juni 1945. Levningene hans ble raskt sendt til krigskirkegården i Narvik, men etter at han ble sendt ble det funnet noe rester i en busk, det er dette som er gravlagt på Engenes. På minnekorset hans henger hjelmen hans. Fronten er sprengt av, som bevis på hva som skjedde. På minnekorset står det inngravert ‘’Zum antenken’’, til ettertanke.

Schindlers brev. (Andørja 1940- 45)

Utdrag fra Hauverken nr 1 - 1979 utgitt ved Solstad skole. Dette er skrevet av daværende lærer Kjell Norum. For to år sida blei det i forbindelse med historieundervisning i en 9. klasse bestemt at vi skulle arbeide ei tid med lokalhistorie. Perioden vi skulle behandle var førkrigstida og krigstida,- 1930- 45., slik den arta seg på Andørja. Endel stoff fikk vi sjølsagt tak i,- men på langt nær nok. Begrensninga lå kanskje i for lite forarbeide i de spørsmåla foreldre og besteforeldre ble stilt. Det mest fruktbare utslag var en adresse i Tyskland. Adressen tilhørte en av de tyske soldatene som var her under krigen. Han het Ernst Schindler . Klasselæreren stemte seg for å kontakte Schindler pr brev for om mulig å få han til å berette om hvordan han opplevde krigen og oppholdet på Andørja, og gledelig nok Schindler viste seg å være en utmerket kilde. I det følgende følger oversettelsen av hans 6 sider lange maskinskrevne brev. Redaksjonen i Hauverken håper på mange reaksjoner og at leserne i lokalmiljøet derved vil ta kontakt med skolen for å utdype nærmere noe av det Schindler sier. Så Schindlers brev:

Andørja 1941 - 1943. Med dette vil jeg prøve å gi en beretning fra krigstida i det tidsrommet jeg var på øya Andørja- altså fra 1. mai 1941 - 23. juni 1943 (Sankt- Hz112ansdag). Norge ble jo besatt av tyske tropper i 1940. Man må imidlertid ikke glemme at engelskmenn, franskmenn og også polakker allerede var i landet. På dette tidspunkt var ikke jeg soldat. Soldat ble jeg først 4. desember 1940. Jeg var da 31 år gammel. Jeg var gift og hadde to barn. Den 13. mars 1941 ble jeg utkommandert til Hærens kystbatteri 965,- og med denne gruppen kom eg 23. mars 1941 klokka 13.30 til Oslo. Vi ble noen dager i Oslo. Så dro vi med jernbanen til Mosjøen og videre med en dampbåt til Narvik. Fra Narvik ble vi skipet videre med rutebåten «Blenheim» til Finnsnes. Skipet Blenheim fra Finnsnes eksploderte en dag senere i nærheten av Kirkenes. Alle soldatene og den norske besetninga mistet livet. 1. mai 1941 kom vi fra Finnsnes til Engenes. Vi var til å begynne med bare 15 soldater. Vi var en forkommando. Vårt innkvarteringssted var gymnastikksalen i nyskolen i Åndervåg (nåværende rom 4). Læreren som bodde på skolen het Kaaring. De andre 110 soldatene kom 14 dager senere. Da det fremdeles ikke var bygget brakker, ble disse innkvartert på det gamle ungdomshuset i Åndervåg. (Dette ungdomshuset eksisterer ikke mer. Da vi kom til Andørja, så vi oss selvsagt nøye om i terrenget. Vi så blant annet at den steinete stranda fra Åndervåg til Straumen og helt til Klåpen var forurenset av et svart belegg. Nordmennene fortalte oss at det var olje fra en ubåt som var senket i Vågsfjorden i 1940. Stillinga vår måtte nå bygges. Snart kom transportmaterialer; brakkedeler, kanoner, granater, sement og mye annet. Det medførte mye arbeid for oss soldater. Da brakkene skulle bygges, meldte det seg nordmenn hos oss som hadde reist brakker på Setermoen. Etter hvert kom det flere. Det måtte bygges bunker for ammunisjon, små brakker og beskyttelsesbunkere. Det måtte sprenges mye, og det var nordmennene særlig flinke til. Flere arbeidsløse nordmenn meldte seg hos oss. På grunn av den forurensa sjøen kunne de ikke fiske. Det kom så mange at vi ikke behøvde utskrive til tvangsarbeid. Hestespann dro sand og sement fra kaia til stillinga. Før dette hadde nordmennene bygget vei til batteriet.

Hele to ganger ble batteriet ombygget, og tre ganger måtte kanonene demonteres og dras ned til kaia. Uten nordmennene som medarbeidere ville alt gått meget langsommere. I 1942 arbeidet hele 138 nordmenn daglig på batteriet. Når det gjelder kanonene var de første bygget belgiske, de neste var franske felt-haubitsere. De stod på dreibare fundament og kunne skyte 15 km langt. De sist monterte, altså de tredje, var jugoslaviske festnings- langrørskyts. Disse hadde en rekkevidde på 28 km. De kunne altså beskytte havna i Harstad. Alle skytsene brukte 15 cm granater. På Rolla stod imidlertid mortere med 28 cm granater. Jeg var regnskapsfører- nordmennene kalte meg byråsjefen. Jeg utbetalte lønna til nordmennene og måtte regne ut arbeidsløshetstrekk, sykekasse og skattetrekk. Det var altså hos meg de arbeidsvillige nordmennene meldte seg. Vi hadde, som antydet, fra begynnelsen av et meget godt forhold til den norske befolkningen, selv om vi kom som ubedte gjester, som okkupanter til øya. I vårt 26 måneder lange opphold hadde vi ingen alvorlige sammenstøt med befolkningen. Vi og lokalbefolkningen på Engenes hadde en fordel: Det ble ikke evakuert noen fra Engenes til tross for vårt opphold der. Til å begynne med var det planlagt å bygge batteriet på stranda på Engenes. I så fall måtte beboerne på Engenes ha forlatt husene sine. Men, en bror av Jens Kristiansen viste den tyske byggekomiteen stedet ovenfor bebyggelsen hvor batteriet ble bygget. Derfra kunne vi mye bedre holde oversikt over sjøen. Dermed kunne folket på Engenes bli boende i husene sine, mens vi levde på vår bergknaus. Ingen forstyrret hverandre. Flesteparten av nordmennene røkte mye. Mange tok også en dram, noe som det var lite av. Dagligvarer som brød og margarin var likevel viktigere. Alt var rasjonert. Rasjonen til nordmennene var omtrent som den rasjon tyske familier fikk heime i Tyskland. På grunn av lang transport i Nord- Norge var det knapphet på flere matvarer, noe vi soldater også merket i vår forpleining. En nordmann fortalte meg at 20 000 barn sultet i hjel under første verdenskrig (1914- 1918). Hvis det er sant, er det i hvert fall sikkert at noe lignende ikke hatt skjedd under 2. verdenskrig. For oss tyskere kom hungersårene først etter kapitulasjonen i 1945, og 1947 var det verste året. Da vi kom til Oslo i 1941 og så oss om i den pene byen, så vi at flere forretninger solgte «rødt» kjøtt. Det var hvalkjøtt. Dette kunne kjøpes utenom rasjoneringene, altså fritt, noe man kunne i 1941. Men dette varte bare en kort tid.

I januar/ februar hvert år ble det fanget kveite i nærheten av Andørja. Fiskerne fikk 2 kroner 17 øre per kg. Jeg kjøpte så mye at batteriene både på Dyrøya og Rolla fikk av fisken. Nordmennene kjøpte kveitehodene og kokte fiskesuppe. Tyske soldater hjalp også nordmennene når det var nødvendig. Under en kraftig storm blei stabburet til Martin Torleifsen revet over ende. Våre soldater «reiste» opp stabburet igjen, siden vi hadde det nødvendige verktøyet. Når det skulle være begravelse om vinteren, sprengte våre soldater den frosne marken. Nordmennene hadde ikke lov til å være i besittelse av sprengstoff. Tyske soldater (besøkte) overvar også gudstjenesten i kirken på Engenes. En sau som hadde brukket en fot, la soldatene en skinne på, og snart kunne den springe igjen. Men nordmennene hjalp og reddet også tyske soldater. Vinteren 1942 gikk en kutter, som var stasjonert på Dyrøy- batteriet, ned ved Jektevik. Været var dårlig med snøtjukke og storm. Det norske kuttermannskapet druknet. To tyske soldater overlevde forliset. De holdt fast i en kiste og skjøt i lufta med våpnene sine til folk i Jektevik hørte dem og fikk reddet dem i land. Da jeg kom dit med «Haveggen», hadde nordmennene gitt de tyske soldatene varme klær og drikke. Blant menneskene i Jektevik var det også en ung lærerinne som kunne snakke tysk. Bare når vi skulle skyte med skarpt, ble vi særs bråkete. Da gikk jeg som regel en dag i forveien fra hus til hus og fortalte at vi skulle skyte. De måtte da ta bufeet sitt i hus - noe alle også gjorde. I 1941 måtte alle nordmenn her levere fra seg radioapparatet på posthuset. De skulle ikke kunne høre på fiendens sendere. Vi visste at mange gjemte unna radioer, men vi brydde oss ikke så mye om det. Vi var soldater, ikke SD- folk. Våre offiserer visste også om saken. Forpleining og post måtte vi få fra Harstad. Fra Finnsnes hadde kommandoen tildelt oss i liten kutter. Den var utett og gammel. Kutterføreren var fra Hammerfest. Han måtte bo om bord i båten. Nettopp på denne tiden ville den tyske havnesjefen i Harstad beslaglegge en kutter fra Engenes - det var «Haveggen» som Edvin Lynghaug eide. Vi snakket med havnekapteinen. Kutteren fra Hammerfest fikk dermed et annet oppdrag og «Haveggen» og dens besetning kunne bli på Engenes. Den gikk seinere i fraktfart for «Det Tyske Militære - Engenes».

Seinere - da flere kuttere ble kommandert til Ishavskysten - lot vi kutterne «Glimt» og « Engenes» og flere andre, overføre fra havnekapteinen i Harstad til fart for kommandoen på Rolla og Dyrøya. Slik kunne også mannskapet bli boende på Engenes. To ganger i uka dro vi med «Haveggen» til Harstad. Enkelte ganger dro nordmennene med oss - når de skulle til tannlege eller doktoren. «Haveggen» erstattet dermed ruteskipet, som bare sjelden kom. Tobakk var det dårlig med. Sjøl var jeg ikkerøker, og dermed ga jeg mesteparten av min kvote til kutterførerne, Hans og Jørgen. Slik levde altså nordmenn og tyskere sammen på Andørja. Det var en tung tid for begge folk. Den 23. juni 1943, på Sankt-Hansdagen, måtte vi forlate Andørja. Da vi forlot Andørja i herlig solskinn, sto mange nordmenn på kaia for å ta farvel.

Forfatter: Christian Nordhaug Meland

Bilder 2021

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 

Se i Kartet