Kongens nei 10. april 1940

Regjeringen samlet seg raskt i Utenriksdepartementets lokaler der lederen for den tyske legasjon i Norge, Curt Bräuer, møtte for å legge fram de tyske kravene for utenriksministeren. Da tyske tropper var i ferd med å erobre alle viktige kystbyer i Sør-Norge, satte Bräuer fram et krav om ubetinget kapitulasjon. Dette ble umiddelbart avslått av den norske regjeringen som imidlertid skjønte at det var nødvendig å flykte ut fra hovedstaden og dro samme morgen med et ekstratog til Hamar. Kongefamilien fulgte med på toget. Fra Hamar gikk kongefamiliens og regjeringens flukt videre først til Elverum og så til Nybergsund i Trysil hvor de ankom 10. april. Etter at regjeringen og kongen hadde forlatt Oslo, utnevnte Vidkun Quisling seg til leder for en ny regjering og erklærte i en radiotale at regjeringen Nygaardsvold hadde trått tilbake. Quisling som ledet det perifere partiet Nasjonal Samling, foretok slik et regulært statskupp. Selv om statskuppet kom overraskende også på mange i den tyske legasjonen, stilte Hitler seg bak Quisling. Curt Bräuer forlangte derfor på nytt å snakke med Kongen. Et møte kom i stand i Elverum ved 15-tida 10. april der både utenriksminister Halvdan Koht og Kongen møtte. Bräuer krevde da ikke bare at nordmennene skulle overgi seg, men også at Kongen skulle utnevne en ny regjering under ledelse av Quisling. Verken Kongen eller Koht ville ta stilling til Bräuers forslag uten at regjeringen ble konsultert. Dette danner bakgrunnen for det statsråd, som etter Kongens ønske, ble holdt samme kveld i Nybergsund etter at Kongen hadde returnert dit. Ifølge referat fra daværende kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit understreket Kongen overfor regjeringen at han ikke kunne bøye seg for de tyske kravene. ”Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget,”. Hvis regjeringen ville gå med på tyskernes krav ”- så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere. Kongens synspunkter fikk full støtte av regjeringen. Denne kunne ikke gå med på at Quisling ble utnevnt til statsminister og dannet egen regjering. Kongens ”nei” og regjeringens tilslutning ble utformet som en kongelig resolusjon og undertegnet av kongen og statsministeren på vanlig måte. Avslaget som ble meddelt Curt Bräuer innebar i realiteten en krigserklæring mot tyskerne. Dokumentet som senere er blitt omtalt som ”Kongens nei” fikk stor betydning for den videre utvikling av krigen i Norge. Dette er det fremste dokumentet fra regjeringen som ga legitimitet til aktiv motstand mot tyskerne. Det ble senere også et viktig dokument i holdningskampen under den tyske okkupasjonen og ble på mange måter et symbol på den motstand som ble ytet av de legitime norske myndigheter 1940-1945. (kilde: Arkivverket) Se i Kartet