Forskjell mellom versjoner av «Argus, Frakteskip»
(Robot: Automatisk import av artikler) |
(Robot: Automatisk import av artikler *** erstatter eksisterende tekst ***) |
||
Linje 1: | Linje 1: | ||
− | [[Category:skip]] | + | [[Category:skip]][[Category:Troms og Finnmark]][[Category:Porsanger]] |
På kvelden torsdag 12. august 1943 kom “Argus” i konvoi til Hamnbukt med forsyninger til Banak. Lasten besto hovedsaklig av FLAK-ammunisjon, bombekastergranater, stridsvognminer og flybomber. Blant lasten fantes også to Junker flymotorer, syv 75mm FLAK-kanoner og noen lastebiler. Senere på kvelden ble det under lossing av skipet oppdaget brann i forre lasterom, der håndvåpenammunisjonen befant seg. Slukking ble påbegynt, men brannen spredte seg raskt bakover. Straks herjet brannen blant mitraljøse- og lett FLAK-ammunisjon, og nærmet seg raskt større eksplosiver i 3. og 4. lasterom. Etterhvert ble sivile og russefanger evakuert, som ble ført opp i fjellet på betryggende avstand. Samtidig kom flere soldater fra Banak dit for å hjelpe til med slukkingen. Også en sjark bisto i slukkingsarbeidet. Sjefen på Banak flystasjon kom også, og satte en stopper for kapteinens planer om å føre skipet ut på dypere vann og senke det. Sjefen, kjent som major Mathias, krevde at lasten skulle reddes og brannen slukkes ved kaia. Han holdt besetningen tilbake på skipet så de også kunne slukke litt. Kapteinen ga seg ikke. Han var sikker på at senking var det riktige, og begynte å føre skipet bort fra kaia. Men Mathias var kjent for å være både sta og hissig. Det siste man så til dem var at de sto på broa på “Argus” med pistolene sine rettet mot hverandre, da skipet eksploderte ved Hamnbukt havn klokken 00.15 fredag 13.august 1943. Flammesøylen var flere hundre meter høy, og trykket slengte baugen opp i fjellsiden ved havna, der den ligger i dag. Sjarken som var rekvirert til slukkingen, ligger nå under “Argus”s styrbord side. Ellers hadde havnekontoret og posthuset beveget seg en halv meter oppe på grunnmuren. Ved huset til John Edvard Lillebo sto en tysk soldat og en sivil nordmann da det smalt. Tyskeren ble tilintetgjort mot husveggen, mens nordmannen kom fra det hele uten større skader. På fjellveggen kunne man bare se noen svake merker etter soldatene som hadde befunnet seg ved kaia et kvarter etter midnatt. Etter eksplosjonen var alt helt stille. Den eneste lyden som kunne høres, var en tysk soldats hysteriske hyl. Overalt lå deler av menneskekropper, slitt i småstykker og knust av trykket. Restene av noen brakker brente sakte ned. Tidligere ordfører i Porsanger Peder Sivertsen, Samuel Mikkelsen og sistnevntes nevø, Mikkel Andersen, som alle var bosatt på Oldereidet, tok årene fatt og rodde inn til Hamnbukt. Der reddet de unna det de kunne av melsekker som lå og fløt. Kroppene som også fløt rundt omkring, de fleste uten verken hode, armer eller bein, måtte de bare skyve bort med årene. I flere dager etterpå var det opprydding og etterforskning for fullt, og tyskerne rekvirerte båten til Berg i Oesterbotten under ryddingen. Men Berg nektet offiserene å ha lik i den, det endte med at de måtte taue likrestene etter båten. I Hamnbukt skrapte de restene av soldater ned av fjellet. I sjøen rundt fløt også endel olje, som senere samlet seg i fjæra rundt i Øesterbotten. KTB Norwegische Nordkuste skrev i sin sluttrapport at 63 mann fra Banak omkom, i tillegg til et ukjent antall Heer-soldater, skipsmannskap og russefanger. Av skipsmannskapet vet man kun med sikkerhet at kapteinen og 1.styrmann omkom. Ettersom russefangene var evakuert på forhånd, var det sannsynligvis ikke så mange av dem blant de omkomne. Ifølge andre kilder mistet tyskerne 463 mann, mens få russefanger og ingen nordmenn omkom. Ingen kan med sikkerhet si hva årsaken til det hele var. Tyskerne mente selvantenning i lasten var mest sannsynlig, men de mistenkte også sabotasje. Senere har sabotasjeteorien blitt stadig sterkere, ettersom dykkere hevder å ha funnet magnetfestede sprengladninger på utsiden av skroget. Ellers kan noen ha tatt seg inn i skipet og sluppet en sprengladning ned i lasterommet under lossingen, noe som også tyder på at en eller flere tyske soldater kan ha utført sabotasje. Men ingen har hittil innrømmet å ha utført dette, som i tilfelle var svært vellykket. Og om eventuelle sabotører overlevde krigen, er tiden forlengst begynt å løpe fra oss i jakten på løsningen til denne gåten. | På kvelden torsdag 12. august 1943 kom “Argus” i konvoi til Hamnbukt med forsyninger til Banak. Lasten besto hovedsaklig av FLAK-ammunisjon, bombekastergranater, stridsvognminer og flybomber. Blant lasten fantes også to Junker flymotorer, syv 75mm FLAK-kanoner og noen lastebiler. Senere på kvelden ble det under lossing av skipet oppdaget brann i forre lasterom, der håndvåpenammunisjonen befant seg. Slukking ble påbegynt, men brannen spredte seg raskt bakover. Straks herjet brannen blant mitraljøse- og lett FLAK-ammunisjon, og nærmet seg raskt større eksplosiver i 3. og 4. lasterom. Etterhvert ble sivile og russefanger evakuert, som ble ført opp i fjellet på betryggende avstand. Samtidig kom flere soldater fra Banak dit for å hjelpe til med slukkingen. Også en sjark bisto i slukkingsarbeidet. Sjefen på Banak flystasjon kom også, og satte en stopper for kapteinens planer om å føre skipet ut på dypere vann og senke det. Sjefen, kjent som major Mathias, krevde at lasten skulle reddes og brannen slukkes ved kaia. Han holdt besetningen tilbake på skipet så de også kunne slukke litt. Kapteinen ga seg ikke. Han var sikker på at senking var det riktige, og begynte å føre skipet bort fra kaia. Men Mathias var kjent for å være både sta og hissig. Det siste man så til dem var at de sto på broa på “Argus” med pistolene sine rettet mot hverandre, da skipet eksploderte ved Hamnbukt havn klokken 00.15 fredag 13.august 1943. Flammesøylen var flere hundre meter høy, og trykket slengte baugen opp i fjellsiden ved havna, der den ligger i dag. Sjarken som var rekvirert til slukkingen, ligger nå under “Argus”s styrbord side. Ellers hadde havnekontoret og posthuset beveget seg en halv meter oppe på grunnmuren. Ved huset til John Edvard Lillebo sto en tysk soldat og en sivil nordmann da det smalt. Tyskeren ble tilintetgjort mot husveggen, mens nordmannen kom fra det hele uten større skader. På fjellveggen kunne man bare se noen svake merker etter soldatene som hadde befunnet seg ved kaia et kvarter etter midnatt. Etter eksplosjonen var alt helt stille. Den eneste lyden som kunne høres, var en tysk soldats hysteriske hyl. Overalt lå deler av menneskekropper, slitt i småstykker og knust av trykket. Restene av noen brakker brente sakte ned. Tidligere ordfører i Porsanger Peder Sivertsen, Samuel Mikkelsen og sistnevntes nevø, Mikkel Andersen, som alle var bosatt på Oldereidet, tok årene fatt og rodde inn til Hamnbukt. Der reddet de unna det de kunne av melsekker som lå og fløt. Kroppene som også fløt rundt omkring, de fleste uten verken hode, armer eller bein, måtte de bare skyve bort med årene. I flere dager etterpå var det opprydding og etterforskning for fullt, og tyskerne rekvirerte båten til Berg i Oesterbotten under ryddingen. Men Berg nektet offiserene å ha lik i den, det endte med at de måtte taue likrestene etter båten. I Hamnbukt skrapte de restene av soldater ned av fjellet. I sjøen rundt fløt også endel olje, som senere samlet seg i fjæra rundt i Øesterbotten. KTB Norwegische Nordkuste skrev i sin sluttrapport at 63 mann fra Banak omkom, i tillegg til et ukjent antall Heer-soldater, skipsmannskap og russefanger. Av skipsmannskapet vet man kun med sikkerhet at kapteinen og 1.styrmann omkom. Ettersom russefangene var evakuert på forhånd, var det sannsynligvis ikke så mange av dem blant de omkomne. Ifølge andre kilder mistet tyskerne 463 mann, mens få russefanger og ingen nordmenn omkom. Ingen kan med sikkerhet si hva årsaken til det hele var. Tyskerne mente selvantenning i lasten var mest sannsynlig, men de mistenkte også sabotasje. Senere har sabotasjeteorien blitt stadig sterkere, ettersom dykkere hevder å ha funnet magnetfestede sprengladninger på utsiden av skroget. Ellers kan noen ha tatt seg inn i skipet og sluppet en sprengladning ned i lasterommet under lossingen, noe som også tyder på at en eller flere tyske soldater kan ha utført sabotasje. Men ingen har hittil innrømmet å ha utført dette, som i tilfelle var svært vellykket. Og om eventuelle sabotører overlevde krigen, er tiden forlengst begynt å løpe fra oss i jakten på løsningen til denne gåten. | ||
[https://krigskart.no/kart?k=1430 Se i Kartet] | [https://krigskart.no/kart?k=1430 Se i Kartet] |
Revisjonen fra 17. jan. 2021 kl. 19:11
På kvelden torsdag 12. august 1943 kom “Argus” i konvoi til Hamnbukt med forsyninger til Banak. Lasten besto hovedsaklig av FLAK-ammunisjon, bombekastergranater, stridsvognminer og flybomber. Blant lasten fantes også to Junker flymotorer, syv 75mm FLAK-kanoner og noen lastebiler. Senere på kvelden ble det under lossing av skipet oppdaget brann i forre lasterom, der håndvåpenammunisjonen befant seg. Slukking ble påbegynt, men brannen spredte seg raskt bakover. Straks herjet brannen blant mitraljøse- og lett FLAK-ammunisjon, og nærmet seg raskt større eksplosiver i 3. og 4. lasterom. Etterhvert ble sivile og russefanger evakuert, som ble ført opp i fjellet på betryggende avstand. Samtidig kom flere soldater fra Banak dit for å hjelpe til med slukkingen. Også en sjark bisto i slukkingsarbeidet. Sjefen på Banak flystasjon kom også, og satte en stopper for kapteinens planer om å føre skipet ut på dypere vann og senke det. Sjefen, kjent som major Mathias, krevde at lasten skulle reddes og brannen slukkes ved kaia. Han holdt besetningen tilbake på skipet så de også kunne slukke litt. Kapteinen ga seg ikke. Han var sikker på at senking var det riktige, og begynte å føre skipet bort fra kaia. Men Mathias var kjent for å være både sta og hissig. Det siste man så til dem var at de sto på broa på “Argus” med pistolene sine rettet mot hverandre, da skipet eksploderte ved Hamnbukt havn klokken 00.15 fredag 13.august 1943. Flammesøylen var flere hundre meter høy, og trykket slengte baugen opp i fjellsiden ved havna, der den ligger i dag. Sjarken som var rekvirert til slukkingen, ligger nå under “Argus”s styrbord side. Ellers hadde havnekontoret og posthuset beveget seg en halv meter oppe på grunnmuren. Ved huset til John Edvard Lillebo sto en tysk soldat og en sivil nordmann da det smalt. Tyskeren ble tilintetgjort mot husveggen, mens nordmannen kom fra det hele uten større skader. På fjellveggen kunne man bare se noen svake merker etter soldatene som hadde befunnet seg ved kaia et kvarter etter midnatt. Etter eksplosjonen var alt helt stille. Den eneste lyden som kunne høres, var en tysk soldats hysteriske hyl. Overalt lå deler av menneskekropper, slitt i småstykker og knust av trykket. Restene av noen brakker brente sakte ned. Tidligere ordfører i Porsanger Peder Sivertsen, Samuel Mikkelsen og sistnevntes nevø, Mikkel Andersen, som alle var bosatt på Oldereidet, tok årene fatt og rodde inn til Hamnbukt. Der reddet de unna det de kunne av melsekker som lå og fløt. Kroppene som også fløt rundt omkring, de fleste uten verken hode, armer eller bein, måtte de bare skyve bort med årene. I flere dager etterpå var det opprydding og etterforskning for fullt, og tyskerne rekvirerte båten til Berg i Oesterbotten under ryddingen. Men Berg nektet offiserene å ha lik i den, det endte med at de måtte taue likrestene etter båten. I Hamnbukt skrapte de restene av soldater ned av fjellet. I sjøen rundt fløt også endel olje, som senere samlet seg i fjæra rundt i Øesterbotten. KTB Norwegische Nordkuste skrev i sin sluttrapport at 63 mann fra Banak omkom, i tillegg til et ukjent antall Heer-soldater, skipsmannskap og russefanger. Av skipsmannskapet vet man kun med sikkerhet at kapteinen og 1.styrmann omkom. Ettersom russefangene var evakuert på forhånd, var det sannsynligvis ikke så mange av dem blant de omkomne. Ifølge andre kilder mistet tyskerne 463 mann, mens få russefanger og ingen nordmenn omkom. Ingen kan med sikkerhet si hva årsaken til det hele var. Tyskerne mente selvantenning i lasten var mest sannsynlig, men de mistenkte også sabotasje. Senere har sabotasjeteorien blitt stadig sterkere, ettersom dykkere hevder å ha funnet magnetfestede sprengladninger på utsiden av skroget. Ellers kan noen ha tatt seg inn i skipet og sluppet en sprengladning ned i lasterommet under lossingen, noe som også tyder på at en eller flere tyske soldater kan ha utført sabotasje. Men ingen har hittil innrømmet å ha utført dette, som i tilfelle var svært vellykket. Og om eventuelle sabotører overlevde krigen, er tiden forlengst begynt å løpe fra oss i jakten på løsningen til denne gåten. Se i Kartet