Eksplosjonen i Bergen

I prestearkivet for Aurland ligger det to brev som ble skrevet i Bergen henholdsvis 1. og 3. mai 1944. Brevene er skrevet av biskop Andreas Fleischer og hans kone Petra og forteller oss hvordan de som bosatte i Øvregaten 35 opplevde eksplosjonsulykken i Bergen den 20. april 1944. Biskopens kone, Petra Fleischer, forteller i et brev til sine venner og kjente hvordan de opplevde «den forferdelige katastrofen» som inntraff tirsdag 20. april kl. 8.40. Biskopen og frue hadde sitt hjem i 2. etasje i Øvregaten 35. Brenselskvoten rakk ikke til å varme opp dagligstuen, så hele denne vinteren hadde de spist alle måltidene sine i en liten «stuegang» utenfor dagligstuen. I motsetning til vanlig praksis, ble de denne morgenen sittende litt lenger enn vanlig i stuegangen før de tok fatt på dagens plikter. Hun forteller at mannen Andreas akkurat hadde reist seg for å åpne stuedøren for å hente bibelen da den «vældige, ja ubeskrivelig vældige eksplosjon» kom. Hadde han åpnet døren bare noen sekunder tidligere ville de begge vært blant de sårede eller drepte. Eksplosjonen kom med en «voldsomhet og kraft som ingen penn kan beskrive. I et øieblikk er hjemmet forvandlet til en ruinhop. Hvert vindu og karm og hver dør blev splintret og knust, innbo av alle slag blev slynget omkring, vi befant oss som i en cyklon. Det blev ganske mørkt – lufttrykket var så vældig voldsomt at jeg synes erindre at jeg holdt på ørene mine så de ikke skulle bli slitt av! Sot og aske blev blåst ut av ovnene. Loftet og taket var ødelagt så der fallt ned taksten og fjeler og fliser – og ellers alt mulig føk rundt oss under et aldeles øredøvende brak». Etter å ha konstatert at de begge var uskadd forsøkte de å ta seg ned til 1. etasje der det bodde en doktorenke med to voksne døtre. Det var omtrent umulig å komme seg ned trappen som var helt full av glass, fliser, bygningsdeler og takstein. En stor entrèdør var dessuten slynget nedenfra og lå knust øverst i trappen. Da de kom seg ned fant de doktorenken og den ene datteren uskadd, mens den andre hadde fått et svært sår fra øyet og ned til halsen, i tillegg til at mange tenner var utslått. Hjemmet deres var en ruin. Hustaket var skadet, og det meste av veggen ut mot Øvregaten var ramlet inn. Utenfor var det enda verre. Gaten begynte å fylles med folk som ilte mot byen. Fedre og mødre kom bærende på barn som var blitt såret så blodet silte av dem. Hun forteller videre at folk kom bærende på en masse sårede, det var bloddryppende mennesker overalt så det var et fryktelig syn. I tillegg kom den «svære ildebrand» nærmere for hvert minutt. De måtte derfor forsøke å redde med seg noen av eiendelene sine før brannen kom til dem. De tok seg opp i 2. etasje og fikk kastet ned og ut noen sengklær, litt klær og noen bøker. Så skjedde «det store» at vestavinden som hadde rast hele natten plutselig gav seg og det begynte å regne kraftig, noe som hindret at brannen spredde seg så raskt. Ut på kvelden gikk de derfor innover til Dankert Krohns stiftelse i halvmørke og øsregn med hver sin lille koffert med klær og en sekk med sengklær mellom seg. De var så skitne «som om vi skulle være trukket gjennem skorstenspipen». På Dankert Krohn stiftelse fikk de låne forstanderens kontor hvor det ble satt inn to divaner så de kunne sove på, og så fikk de bruke et lite tekjøkken. Det var som kjent store skader etter eksplosjonen og det var derfor svært mange husville. Både Domkirken og alle menighetshusene ble omgjort til herberger for disse. Det ble også laget til utdelingsstasjoner som delte ut mat tre ganger daglig til de skadelidte flere steder i byen. Petra Fleischer visste ikke hvor mange som omkom, eller hadde mistet synet på ett eller begge øynene. Hun forteller imidlertid at det var bisettelser og begravelser hele dagen og at kirkeklokkene ringte uavbrutt. Byens befolkning var enestående, de arbeidet med ro og fatning for å hjelpe og lindre. Den store Fridalen skole ble i all hast innredet til provisorisk øyehospital hvor både professor Malling og flere andre øyespesialister var kommet til for å hjelpe. Hun og mannen besøkte Fridalen og forteller at det var gripende å hilse på «disse hårdt prøvede mennesker som alle lå med forbundne øine». I ettertid vet vi at 98 sivile og 56 tyske mistet livet som følge av eksplosjonsulykken, i tillegg var det over 4800 som ble skadet. 320 av dem mistet et øye, mens 10 ble helt blinde.(kilde: Arkivverket) Se i Kartet