HKB 2./983 Engenes
Bevæpning: 6x15cm K 403 (j)
Innledning
Formålet med denne infomappen er å samle så mye som mulig av den info som er tilgjengelig, å samle dette på en plass. Kystfortet på Engenes er ikke blant de best dokumenterte, så å få et fullstendig og nøyaktig bilde over hva som var på fortet og hvordan det var der, er vanskelig og er krevende arbeid. Gjennom dette heftet, kommer jeg til å gå inn på forskjellige ting. Jeg vil være innom alt fra hvilke våpen og skyts som fantes på fortet, nye og gamle kart, og intervjuer fra en tysk soldat som var stasjonert på fortet.
Tysk tenkning i nordområdene
Da Tyskland iverksatte operasjon Weserübung, invasjonen av Norge og Danmark i april 1940, ble det raskt klart for tyske Wehrmacht at norskekysten var et sårbart og dårlig beskyttet området. Innløpene til norske byer og fjorder lå helt ubeskyttet, selv den strategisk viktige utskipningshavnen for jernmalm, Narvik, var helt uten ytre forsvarsverker. Hitler var overbevist om at nordområdene var ‘’skjebneområdet’’ i krigen, og at de allierte hadde planer om en invasjon av Norge som ville kutte landet i to ved Helgeland, blokkere kysten, og dermed avskjære de tyske styrkene i nord. Dette ville medføre store problemer for tyske operasjoner i nord, og for den tyske invasjonen av Sovjetunionen. En engelsk plan som tok for seg akkurat dette scenarioet (Operasjon Jupiter), forsterket Hitlers overbevisning. Denne situasjonen var helt uakseptabel for de nye makthavende, og allerede sommeren 1940, startet rekognoseringen av egnete områder for bygging av kystfort langs hele norskekysten, spesielt på Sør-Vestlandet, Hordaland, Møre, Trøndelag og Nord-Norge. Det ble imidlertid snart klart at den tyske marinen (Die Kriegsmarine) ikke hadde kapasitet til å bygge og bemanne så mange fort, så den tyske hær (Heer), kom inn i bilde. Slik ble det tyske forsvaret av norskekysten delt inn i to ansvarsområder, hær og marine. Dette skulle vise seg å være en noe uheldig løsning, da det medførte uklare kommando- og ansvarsområder. Hærkystbatteriene (HKB), var adskillig dårligere utstyrt enn Marinekystbatteriene (MKB), både når det gjaldt skyts og bemanning. Radar var ennå på forsøksstadiet, selv Trondenes fikk ikke operativ radar under krigen. Fortene måtte stole på observasjonsposter og lyskastere. Ildledningen foregikk vanligvis på feltskytsmaner. De aller fleste hærkystbatteriene ble utstyrt med avstandsmålere, men noen få måtte nøye seg med enkle saksekikkerter for beregning av avstand. Mer avansert utstyr for ildledning var forbeholdt marinekystbatteriene. Hovedskytset på hærkystbatteriene var som oftest vanlige feltkanoner av grovt kaliber, ‘’sammenrasket’’ fra hele det okkuperte Europa. Problemet med å bruke disse feltkanonene til kystartilleri var at de sto på hjul-lavetter, og ikke kunne avgi rettet ild, (følge bevegelige mål), men var begrenset til å legge fastlagte områder under ild, (sperreild). Problemet ble søkt løst ved å sette hjul-lavetten på en dreieskive, noe som skulle lette sideretningen. Utbyggingen av kystbatteriene langs norskekysten var en del av en planlagt forsvarslinje som strakte seg fra Spania til Kirkenes, den såkalte ‘’Atlanterhavsvollen’’. For Ibestads del resulterte rekognoseringen i at det ble anlagt to fort, ett på Nord-Rollnes, (HKB 3./983), og ett på Engenes, (HKB 2./983). Et tredje fort ble anlagt på Hagenes, Dyrøya, (HKB 1./983). Disse tre fortene utgjorde Artillerigruppe Salangen, (1./HKAR 983), med hovedkvarter på Nord-Rollnes. Denne gruppen skulle danne dybdeforsvar mot fiendtlig inntrengning gjennom Andfjorden og Toppsundet mot innlandet, Bardufoss og Setermoen, og forebygge eventuell trussel mot Narvik fra nord. Som ytre forsvar ble det anlagt fort på Andenes, Senja, (Skrolsvik), Bjarkøy, Grøtavær, Elgsnes, Stornes og Stangnes. I Kvæfjord ble det bygget fort på Bremnes og Aspenes. Senere kom også Kråkenes og Trondenes til. Så Vågsfjordområdet var ganske høyt prioritert i den tyske strategiske tenkningen. Ved slutten av krigen var det totalt 280 kystbatterier fra hær og marine langs norskekysten.
Kystfortet på Engenes
Byggearbeidene på Engenes startet i mai 1941. Tyskerne ville først legge fortet nede på odden der hvor kirka står, men det ble etter sterke protester fra befolkningen valgt at åsryggen øst for bebyggelsen, Langholtet, var mye bedre egnet. Her ble det raskt anlagt stillinger for hovedskytset. Dette bestod av fire stk. 15,5cm sFH 17(p). Dette var opprinnelig en fransk feltkanon fra 1. verdenskrig, med en rekkevidde på 11 000 meter. Det skulle være en bra kanon, men selvfølgelig lite egnet som kystartilleri. Her som på de andre fortene ble skytsene plassert på dreieskive, slik at siderettningen ble lettere. Utrustningen med sekundærvåpen og andre forsvarsmidler var stort sett som på Rollnes, og andre kystfort. En lettere feltkanon (Kwk 5cm), 2cm luftvern, PaK, (PanzerabwherKanone), Mg og flammekastere, lyskastere og avstandsmåler. Slikt oppsett var normalen for de aller fleste hærkystbatteriene, med mindre lokale avvik. Skytset og personellet kom til Finnsnes i april 1941, de ble derfra fraktet til Sjøvegan og deretter til Engenes med skøyte. Allerede i Juni samme år ble HKB 2./983 Engenes rapportert KTS, (Klar Til Strid). De manglet selvfølgelig både brakker og bunkere, og soldatene ble i begynnelsen innkvartert hos sivilbefolkningen, i Solstad skolen og i ungdomshuset. Det var en hektisk periode med byggeaktivitet fremover, i 1942 arbeidet det rundt 130 nordmenn fra hele landsdelen på Engenes. Brakker ble bygget i ly for åskammen og bunkere og våpenstillinger ble utbedret. Piggtrådgjerder og minefelter ble også anlagt rundt fortet. Som i resten av landet fortsatte byggingen helt til Tysklands kapitulasjon i 1945. Da Adolf-kanonene på Trondenes ble operative i 1943, ble det også opprettet en observasjonspost for disse på Engenesfortet. Det var også påbegynt et fjellanlegg under fortet som var ment som bomberom, men dette var ikke ferdigstilt da krigen sluttet. I forbindelse med Hitlers såkalte ‘’Nordwersterknung’’ i 1942, ble fortet omvæpnet hele tre ganger og fikk tilslutt tildelt seks nye 15cm kanoner av typen K403 (j). Disse kanonene var produsert av Skoda i Tsjekkoslovakia etter jugoslaviske spesifikasjoner. Kanonene hadde en rekkevidde på 24 000 meter, og ble seriøst vurdert for bruk i det norske kystartilleriet etter krigen. Fire av skytsene ble plassert i gamle stillinger og to ble plassert i nye stillinger ved foten av åsen, foran det påbegynte fjellanlegget. Dette utgjorde en kraftig forsterkning av forsvaret av indre Vågsfjord. Disse kanonene ble stående i stillingene sine på Engenes til langt ut på -50 tallet før de ble fjernet og skrotet. En beskrivelse av livet på fortet under krigen kan vi finne i et brev fra soldaten Ernst Schindler, som var stasjonert på Engenes i en periode under krigen. Fortet på Engenes ble vurdert beholdt av kystartilleriet etter krigen, (i motsetning til Rolla), men det ble snart klart at Forsvaret ikke hadde økonomi eller personell til å drifte alle de fortene de gjerne ville. Av de tyske fortene i Vågsfjordområdet ble bare Skrolsvik, Trondenes og Stangnes videreført og utbygget under den kalde krigen. På Elgsnes var det en tid en radarstasjon. Grøtavær ble totalt nybygget som fjellfort på -60 tallet. Hagenes, Rolla, Engenes og Bjarkøy ble nedlagt. Kommandobunkeren på Engenes ble likevel vedlikeholdt og restaurert og ble benyttet av Forsvaret og Heimevernet i flere år, bl.a. som meldestasjon.
Fortet i dag
Siden plasseringen av fortet er på udyrkbar grund, er fortet relativt intakt. Noe ramponering av stillinger har dog skjedd etter krigen, og området er relativt sterkt nedgrodd i dag. Starter man nede på Engenes og følger stien under åsen mot skytebanen kommer man straks til en av de to nyeste kanonstillingene. Her ser man tydelig mangelen på betong, her er bare det mest nødvendige støpt. Stien går videre rett over den ene stillingen, den andre ligger litt til venstre. Til høyre for stien litt lenger bort finner vi en fullstøpt Mg-bunker, (Tobruk). Der stien begynner å gå opp mot fortet fra retning Bussevika, Finner vi en liten bunker og stillingen for flankeskytset, (5cm KwK), her ligger kammeret til kanonen fortsatt i stillingen. Litt lenger opp til høyre er det Mg/gevær stillinger oppmurt av naturstein, samt enda en Tobruk. Den første skikkelige bunkeren er en personell-bunker. Bak denne, mot bebyggelsen, er det en luftvern og lyskaster stillinger, samt flere mindre bunkerser. Østligste kanonstilling er noe lenger bort til venstre, mot kommandobunkeren. Denne kommandobunkeren er noe modifisert av Forsvaret etter krigen. Nå finner vi stillingen og murer på begge sider av stien, der terrenget begynner å skrå nedover igjen. De tre andre kanonstillingene ligger også på venstre side av stien (nord siden). Her er også en observasjonsstilling og en Mg-stilling med tilhørende bunker. Lengre nede, nærmere hovedveien finner vi mønstringsområdet. Her sto det store messebygget, en større mannskapsbrakke, sykestue, vaskebrakke, vakthus, stall og en hel del andre brakker til forskjellige formål. Brakkebebyggelsen ble lagt mest mulig beskyttet av naturlige terrengformasjoner, noe åsen foran gjorde en ypperlig jobb i. Noe til høyre for stien er minnekorset for den tyske soldaten som omkom under minerydding i juni, 1945. Han er gravlagt på krigskirkegården i Narvik, men etter han ble sendt ble det funnet noe rester i en busk, det er dette som er gravlagt på Engenes.
Vf_SK Leitstand – Ildledningssentral
Ildledningssentralen ved Engenes fortet, er den best bevarte bunkersen på hele batteriet. Dette kan man i stor grad takke øvelser under den kalde krigen for, da fortet flere ganger ble benyttet i forbindelse med øvelser da, og dermed ble den noe vedlikeholdt. Ildledningssentralen var fortets hjerne, og hadde som funksjon å samle inn all data angående mål, avstand, vær, osv, og deretter regne ut skytedata som den deretter distribuerte til alle festingens våpen batterier, via telefon. Selve bunkerbygget består av fire rom m/gang. To større oppholdsrom huset mannskaper som var på vakt. Her var datidens datamaskin lokalisert, sofistikerte maskiner som skulle brukes til å regne ut brukbar skytedata. Det var og montert kommunikasjonsmidler slik som telefon, radio og sannsynligvis Enigma, slik at man kunne få kontakt med alle fortets stillinger, og steder utenom. Bunkeren hadde et lite utkikksrom med pansrede plater som kunne dekke til vinduene ved behov. Her inne var det montert et kartbord med gradskive, og man kunne dermed observere hele Vågsfjorden fra sentralen. Oppå taket var det plassert en maskingevær stilling, denne er modifisert etter krigen for å kunne ha en skyteradar e/lignende, mg stillinga er dermed borte.
