Tragedien ved Gunhildsrudsetra

(Kilde Lokalhistoriewiki): Vårmorgenen utenfor var våt og ekkel. Almanakken viste 21. april 1945. I fem år hadde den tyske okkupasjonsmakten spredd brutalitet og terror omkring seg. Ennå var det ikke slutt. Men de som hemmelig lyttet på radio eller leste illegale aviser, viste at i denne krigen sloss tiden nå på deres side. Inne i hytta på Gunhildrudseter hadde de seks karene nettopp spist frokost. De puslet hver med sitt og sine tanker. Lite visste de at i løpet av noen minutter skulle dette fredfylte stedet bli forvandlet til et helvete. Skulle fire av celleguttene bli drept av tyske kuler nå? Nei, så kort tid før det hele ville ta slutt, kunne ikke slikt skje, eller ... I skogområdet vest for Eikern hadde det siden 1943 ligget hjemmestyrker på ulike steder. Som her ved Gunhildsrudseter. Likedan ved Tvillingvann et stykke sydover. Hovedkvarteret var i Syverud-hytta ved Urdsvann, øst for Tvillingvann. I mørke netter hadde man med fakler og lykter tatt imot slipp fra fly, og man hadde trent gerilja. Virksomheten i området var selvfølgelig svært lyssky. Selv om cellene lå avsides bil, følte karene seg aldri tryggere enn at dc hele tiden hadde vaktposter ute. Denne morgenen var det Arne Langrind, omkring 23 år, som hadde vakttjeneste utenfor hytta. Han ble også den som fikk se døden i øynene først: På stien ut av skogen kom en patrulje tyske soldater. Langrind handlet instinktivt. Før tyskerne fikk våpnene opp, nådde han fram til hyttedøra. Han rev den opp: Tyskerne! I samme øyeblikk ble han truffet i hodet av kuler fra maskingevær. Han falt inn i rommet. Død. En skur av kuler slo gjennom bordveggen og inn i hytta. Reidulf Larsen, Ove Mohagen og Carlo Skarpås var truffet og ble liggende alvorlig såret. Georg Ellingsen, Trygve Nyheim og Henry Ormåsen var på mirakuløs måte blitt spart. De to førstnevnte kastet seg ut gjennom vinduet i bakrommet. Ormåsen grep en stengun og satte etter. Da han skulle svinge seg ut, var fluktveien blokkert av en tysk maskinpistol. Med pistolmunningen trykket mot brystkassa, forsto han at slaget for hans vedkommende var tapt — foreløpig. Nyheim og Ellingsen stormet gjennom skogen for å varsle sine kamerater ved Tvillingvann om razziaen. De ble overrasket av nok en tysk patrulje. Side om side løp de to. Nyheim ble truffet og drept, Ellingsen unnslapp mirakuløst for annen gang og nådde fram. Tyske sanitetsfolk gikk straks i gang med førstehjelp for de sårede. Carlo Skarpås døde likevel etter en kort stund. Heller ikke Reidulf Larsens liv sto til å redde. Da tyskerne bar ham ned mat Sandsvær, døde han underveis. Ove Moteagen hadde fått skudd gjennom den ene lungen. Via Gestapo på Kongsberg kom han til Akershus og Rikshospitalet hvorfra han siden ble utskrevet. Henry Ormåsen ble summarisk forhørt og deretter tvunget til å vise vei til hovedkvarteret. Ved å hale ut tiden opp-nådde han at tyskerne ikke nådde dit før en time etter at det var forlatt. Så bega følget seg til bygds med sin verdifulle fange. Om morgenen ved 10-tiden hadde hovedkvarteret ved Urdvann fått melding fra bygda om at to lastebiler med «turhus» var kjørt utover mot Hakavik kl. 3.00. Sannsynligvis tyskere ombord. Steinar Thonhaugen, som var sjef for cellen, ble sendt for å varsle karene i hytta på Gunhildrud. Etter en og en halv time kom han tilbake. Han hadde vært like innpå hytta da han fikk øye på tre tyskere som sto og undersøkte noen våpen. Usett hadde han trukket seg tilbake. Umiddelbart ble hovedkvarteret ryddet, og alt fraktet ut i skauen og gjemt. Det var fire i hovedkvarteret på dette tidspunktet: Odd Ellensen, Kjell Stordalen, Roger Bäckstrøm og Thonhaugen. Man fant det lite hensiktsmessig å komme i kamp med tyskerne på Gunhildrudseter. Bedre ville det være å ta seg ned til bygda for å få klarere oversikt over situasjonen. Hos Alf Berger, en trofast kontakt og forsyningsmann, fikk de rede på at tyskerne var gått opp ved Hakavik i 5-tiden. Bilene var returnert. Man resonnerte som så at bilene skulle sikkert hente tyskerne igjen. Da ville man prøve å komme til for om mulig å få satt eventuelle fanger fri. Et maskingevær, ammunisjon og sprengstoff ble plukket fram fra et depot ovenfor Baksteval gård. Likeledes ble tømmer dratt fram for dumpes ned på veien. I tillegg til de fire var Haakon Smørgrav, Berger og Sverre Guterud med. Ved 18.30-tiden tok ventingen slutt. Da kom tyske soldater og sivilister marsjerende på hovedveien, to og to med ca. 25 meters mellomrom. Bakholdsangrepet forløp helt etter planen. Berger og Guterud hadde trukket 125 meter høyere opp i veien og dekket denne med en brengun. Fire tyskere falt og tre kom seg unna. Henry Ormåsen fikk under den forvirring som oppsto ved ildgivingen, kastet seg i veigrøfta og i sikkerhet. Milorgkarene forsvant deretter hver til sitt. I desember 1944 ble løytnant Roger Bäckstrøm, sersjant Sverre Arntsen og korporalene Aage Larsen og Kjell Stordalen plukket ut til å lede operasjon Chacewater. Det vil si beskytte en av Flesaker, Kongsberg og Skollenborg transformatorstasjoner samt Hakavik kraftstasjon ved en eventuell tysk «brent-jord-taktikk». Etter at gruppen hadde fått hard spesialtrening tok ekspedisjonen av fra Skottland med to fly i 19-tiden 21. februar 1945. Klokka 23.30 nådde flyene Tvillingvann. Containere og pakker ble spredd i et område av 4 km2. Til tross for at karene fikk god hjelp, tok det 14 dager før alt var funnet. I cellene på Hakavikskauen ble det organisert instruksjon i bruk av våpen, angrepsteknikk, taktikk, formasjon etc. Mannskap sluttet seg til, og Chacewater-gruppen kom etter hvert til å bestå av om lag 300 mann. Det var midt opp i dette vepsebolet tyskerne tråkket den 24. april. Sannsynligvis visste de lite om omfanget av den illegale virksomheten, men at noe foregikk, hadde de vært klar over lenge. Samme kveld satte de igang en større razzia i bygda. I to dager ble området finkjemmet og flere arrestert, deriblant Alf Berger. Fjorten dager senere var det fred i Norge. Se i Kartet