Bärenfels, Dampskip
14. april 1940 lå det tyske handelsfartøyet Bärenfels til lossing ved Skoltegrunnskaien da 15 engelske Skua fly fra 800 og 803 skvadron kom inn over byen. Flyene slapp bombene sine over de tyske skipene som lå i Bergen havn. Bärenfels ble skutt i brann og sank ved kai. Skipet ble hevet og satt i fart 10. mai 1942 etter omfattende reparasjoner. Fire år etter senkingen er Bärenfels tilbake i Bergen for å losse, denne gangen ved K71-kaien på Laksevåg. Kl 15.00 14. april 1944 smalt det kraftig. Vannet under Bärenfels ble sprengt bort, og skipet ble nesten delt i to ved maskinrommet før vannet kom tilbake og slukte det. Det var den engelske miniubåten X-24 som hadde droppet to tidsinnstilte bomber på sjøbunnen under det den trodde var flytedokken. X-24 la ut fra Loch Cairnbawn i Skottland den 9. april 1944. Ubåten Sceptre slepte den mye mindre X-24 over Nordsjøen og kl. 22.50 den 13. april kastet de loss i Hjeltefjorden, 35 nautiske mil nord for Bergen. Sceptre gikk til havs for å vente på X-24. Det var en stille og mørk natt, så de gikk med maks fart innover Hjeltefjorden i overflatestilling. Mellom Brattholmen og Skorpo er det et smalt løp og tyskerene hadde 5 lyskastere i området. Løytnant Max Shean ville likevel ikke avbryte ladingen av batteriene, så han la seg ned på dekk sammen med luftmasten. Slik kom de seg usett forbi de tyske stillingene. Klokken 02.30 dykket de for å lure seg inn Byfjorden, og 05.50 var de ved minesperringen som lå ca der Askøybroen går over i dag. Der var det et yrende liv med båter som skulle inn og ut av sperringen. Et antiubåtfartøy fikk asdic-kontakt med X-24, og mannskapet ombord på ubåten iverksatte straks sikksakking og klarte å riste av seg asdic-kontakten. Inne på havnen var det også stor trafikk. De var redde for å bli rent i senk, og flere ganger var de så nær andre fartøy at de fylte hele synsfeltet i periskopet deres. Ute fra Puddefjorden kunne de se flytedokken ligge i nedsenket stilling, med det lå et handelsfartøy som skygget for utsikten, slik at det var vanskelig å si om det var noe fartøy i dokken. De tok et prøveløp mot dokken på 20 meters dybde og over seg så de først et stort skrog og så et til. De målte skrogets lengde ved hjelp av ubåtens fart og klokke, og de kom til 160 meter, akkurat like lang som dokken. Så gikk de ut på Puddefjorden igjen og denne gangen kunne de se dokken tydelig. Det var så mye trafikk på fjorden at de måtte dykke 250 meter fra dokken. Max Shean mente at det var litt langt med så mye strøm, men etter 8 minutter så de et stort skrog i nord-sør retning over seg. De droppet begge sine totonns tidsinnstilte bomber under skroget og satte kursen ut mot møtestedet sitt i Hjeltefjorden. De måtte gå i neddykket stilling hele dagen for å unngå å bli oppdaget, først klokken 21.30 kunne de gå til overflaten. Da led de alle av oksygenmangel og co2 forgiftning fordi de hadde vært neddykket i hele 19 timer uten å kunne fornye luften sin. Sceptre møtte til avtalt tid og de gikk sammen ut i åpent farvann før sleperen ble kastet ombord. Det ble byttet besetning ombord på X-24, slik at de som hadde gjennomført angrepet kunne hvile ut. Tre dager senere kom de inn på havnen i Loch Cairnbawn til en stor velkomst med påfølgende fest, men i løpet av dagen kom meldingen om at det var Bärenfels som var senket og ikke flytedokken. Bärenfels og flytedokken var omtrent like lange, de stakk like dypt (ca. 28 fot) og begge lå i nord-sør retning. Det var en stor skuffelse, med tyskerene hadde i alle fall mistet et verdifullt handelsskip. I september samme år gikk Sceptre og X-24 til sjøs igjen for å gjenta operasjonen, og denne gangen ble flytedokken samt et lite handelsfartøy senket. Bärenfels ble liggende til etter krigen. Brødrene Anda hevet forskipet og fraktet det til Stavanger der det ble hugget. Norsk Bjergningskompani hevet akterskipet og fraktet det til Hauglandsosen for hogging, men det sank før de var ferdig med hoggingen. Se i Kartet