Forskjell mellom versjoner av «HKB 2./983 Engenes»

Fra KrigsKart.no
(Robot: Automatisk import av artikler *** erstatter eksisterende tekst ***)
Linje 1: Linje 1:
 
[[Category:kyst]][[Category:Troms og Finnmark]][[Category:Ibestad]]
 
[[Category:kyst]][[Category:Troms og Finnmark]][[Category:Ibestad]]
 
Bevæpning: 6x15cm K 403 (j)
 
Bevæpning: 6x15cm K 403 (j)
 +
 +
===Innledning===
 +
Formålet med denne infomappen er å samle så mye som mulig av den info som er tilgjengelig, å samle dette på en plass. Kystfortet på Engenes er ikke blant de best dokumenterte, så å få et fullstendig og nøyaktig bilde over hva som var på fortet og hvordan det var der, er vanskelig og er krevende arbeid.
 +
Gjennom dette heftet, kommer jeg til å gå inn på forskjellige ting. Jeg vil være innom alt fra hvilke våpen og skyts som fantes på fortet, nye og gamle kart, og intervjuer fra en tysk soldat som var stasjonert på fortet.
 +
 +
===Tysk tenkning i nordområdene===
 +
Da Tyskland iverksatte operasjon Weserübung, invasjonen av Norge og Danmark i april 1940, ble det raskt klart for tyske Wehrmacht at norskekysten var et sårbart og dårlig beskyttet området. Innløpene til norske byer og fjorder lå helt ubeskyttet, selv den strategisk viktige utskipningshavnen for jernmalm, Narvik, var helt uten ytre forsvarsverker. Hitler var overbevist om at nordområdene var ‘’skjebneområdet’’ i krigen, og at de allierte hadde planer om en invasjon av Norge som ville kutte landet i to ved Helgeland, blokkere kysten, og dermed avskjære de tyske styrkene i nord. Dette ville medføre store problemer for tyske operasjoner i nord, og for den tyske invasjonen av Sovjetunionen. En engelsk plan som tok for seg akkurat dette scenarioet (Operasjon Jupiter), forsterket Hitlers overbevisning.
 +
Denne situasjonen var helt uakseptabel for de nye makthavende, og allerede sommeren 1940, startet rekognoseringen av egnete områder for bygging av kystfort langs hele norskekysten, spesielt på Sør-Vestlandet, Hordaland, Møre, Trøndelag og Nord-Norge. Det ble imidlertid snart klart at den tyske marinen (Die Kriegsmarine) ikke hadde kapasitet til å bygge og bemanne så mange fort, så den tyske hær (Heer), kom inn i bilde. Slik ble det tyske forsvaret av norskekysten delt inn i to ansvarsområder, hær og marine. Dette skulle vise seg å være en noe uheldig løsning, da det medførte uklare kommando- og ansvarsområder.
 +
Hærkystbatteriene (HKB), var adskillig dårligere utstyrt enn Marinekystbatteriene (MKB), både når det gjaldt skyts og bemanning. Radar var ennå på forsøksstadiet, selv Trondenes fikk ikke operativ radar under krigen. Fortene måtte stole på observasjonsposter og lyskastere. Ildledningen foregikk vanligvis på feltskytsmaner. De aller fleste hærkystbatteriene ble utstyrt med avstandsmålere, men noen få måtte nøye seg med enkle saksekikkerter for beregning av avstand. Mer avansert utstyr for ildledning var forbeholdt marinekystbatteriene.
 +
Hovedskytset på hærkystbatteriene var som oftest vanlige feltkanoner av grovt kaliber, ‘’sammenrasket’’ fra hele det okkuperte Europa. Problemet med å bruke disse feltkanonene til kystartilleri var at de sto på hjul-lavetter, og ikke kunne avgi rettet ild, (følge bevegelige mål), men var begrenset til å legge fastlagte områder under ild, (sperreild). Problemet ble søkt løst ved å sette hjul-lavetten på en dreieskive, noe som skulle lette sideretningen.
 +
Utbyggingen av kystbatteriene langs norskekysten var en del av en planlagt forsvarslinje som strakte seg fra Spania til Kirkenes, den såkalte ‘’Atlanterhavsvollen’’. For Ibestads del resulterte rekognoseringen i at det ble anlagt to fort, ett på Nord-Rollnes, (HKB 3./983), og ett på Engenes, (HKB 2./983). Et tredje fort ble anlagt på Hagenes, Dyrøya, (HKB 1./983). Disse tre fortene utgjorde Artillerigruppe Salangen, (1./HKAR 983), med hovedkvarter på Nord-Rollnes. Denne gruppen skulle danne dybdeforsvar mot fiendtlig inntrengning gjennom Andfjorden og Toppsundet mot innlandet, Bardufoss og Setermoen, og forebygge eventuell trussel mot Narvik fra nord. Som ytre forsvar ble det anlagt fort på Andenes, Senja, (Skrolsvik), Bjarkøy, Grøtavær, Elgsnes, Stornes og Stangnes. I Kvæfjord ble det bygget fort på Bremnes og Aspenes. Senere kom også Kråkenes og Trondenes til. Så Vågsfjordområdet var ganske høyt prioritert i den tyske strategiske tenkningen. Ved slutten av krigen var det totalt 280 kystbatterier fra hær og marine langs norskekysten.
 +
 +
 +
 +
 
<gallery mode="packed-hover">
 
<gallery mode="packed-hover">
 
File:DSC_1946.jpg
 
File:DSC_1946.jpg

Revisjonen fra 20. nov. 2021 kl. 21:01

Bevæpning: 6x15cm K 403 (j)

Innledning

Formålet med denne infomappen er å samle så mye som mulig av den info som er tilgjengelig, å samle dette på en plass. Kystfortet på Engenes er ikke blant de best dokumenterte, så å få et fullstendig og nøyaktig bilde over hva som var på fortet og hvordan det var der, er vanskelig og er krevende arbeid. Gjennom dette heftet, kommer jeg til å gå inn på forskjellige ting. Jeg vil være innom alt fra hvilke våpen og skyts som fantes på fortet, nye og gamle kart, og intervjuer fra en tysk soldat som var stasjonert på fortet.

Tysk tenkning i nordområdene

Da Tyskland iverksatte operasjon Weserübung, invasjonen av Norge og Danmark i april 1940, ble det raskt klart for tyske Wehrmacht at norskekysten var et sårbart og dårlig beskyttet området. Innløpene til norske byer og fjorder lå helt ubeskyttet, selv den strategisk viktige utskipningshavnen for jernmalm, Narvik, var helt uten ytre forsvarsverker. Hitler var overbevist om at nordområdene var ‘’skjebneområdet’’ i krigen, og at de allierte hadde planer om en invasjon av Norge som ville kutte landet i to ved Helgeland, blokkere kysten, og dermed avskjære de tyske styrkene i nord. Dette ville medføre store problemer for tyske operasjoner i nord, og for den tyske invasjonen av Sovjetunionen. En engelsk plan som tok for seg akkurat dette scenarioet (Operasjon Jupiter), forsterket Hitlers overbevisning. Denne situasjonen var helt uakseptabel for de nye makthavende, og allerede sommeren 1940, startet rekognoseringen av egnete områder for bygging av kystfort langs hele norskekysten, spesielt på Sør-Vestlandet, Hordaland, Møre, Trøndelag og Nord-Norge. Det ble imidlertid snart klart at den tyske marinen (Die Kriegsmarine) ikke hadde kapasitet til å bygge og bemanne så mange fort, så den tyske hær (Heer), kom inn i bilde. Slik ble det tyske forsvaret av norskekysten delt inn i to ansvarsområder, hær og marine. Dette skulle vise seg å være en noe uheldig løsning, da det medførte uklare kommando- og ansvarsområder. Hærkystbatteriene (HKB), var adskillig dårligere utstyrt enn Marinekystbatteriene (MKB), både når det gjaldt skyts og bemanning. Radar var ennå på forsøksstadiet, selv Trondenes fikk ikke operativ radar under krigen. Fortene måtte stole på observasjonsposter og lyskastere. Ildledningen foregikk vanligvis på feltskytsmaner. De aller fleste hærkystbatteriene ble utstyrt med avstandsmålere, men noen få måtte nøye seg med enkle saksekikkerter for beregning av avstand. Mer avansert utstyr for ildledning var forbeholdt marinekystbatteriene. Hovedskytset på hærkystbatteriene var som oftest vanlige feltkanoner av grovt kaliber, ‘’sammenrasket’’ fra hele det okkuperte Europa. Problemet med å bruke disse feltkanonene til kystartilleri var at de sto på hjul-lavetter, og ikke kunne avgi rettet ild, (følge bevegelige mål), men var begrenset til å legge fastlagte områder under ild, (sperreild). Problemet ble søkt løst ved å sette hjul-lavetten på en dreieskive, noe som skulle lette sideretningen. Utbyggingen av kystbatteriene langs norskekysten var en del av en planlagt forsvarslinje som strakte seg fra Spania til Kirkenes, den såkalte ‘’Atlanterhavsvollen’’. For Ibestads del resulterte rekognoseringen i at det ble anlagt to fort, ett på Nord-Rollnes, (HKB 3./983), og ett på Engenes, (HKB 2./983). Et tredje fort ble anlagt på Hagenes, Dyrøya, (HKB 1./983). Disse tre fortene utgjorde Artillerigruppe Salangen, (1./HKAR 983), med hovedkvarter på Nord-Rollnes. Denne gruppen skulle danne dybdeforsvar mot fiendtlig inntrengning gjennom Andfjorden og Toppsundet mot innlandet, Bardufoss og Setermoen, og forebygge eventuell trussel mot Narvik fra nord. Som ytre forsvar ble det anlagt fort på Andenes, Senja, (Skrolsvik), Bjarkøy, Grøtavær, Elgsnes, Stornes og Stangnes. I Kvæfjord ble det bygget fort på Bremnes og Aspenes. Senere kom også Kråkenes og Trondenes til. Så Vågsfjordområdet var ganske høyt prioritert i den tyske strategiske tenkningen. Ved slutten av krigen var det totalt 280 kystbatterier fra hær og marine langs norskekysten.



Se i Kartet