Lille Norge, Fredrikstad
(Kilde: nrk.no) Som så mange andre historier starter også denne i april 1940. Tyske soldater feide gjennom Indre Østfold. Norske soldater måtte flykte over grensa til Sverige. Men ett kompani kom aldri så langt. På denne gården i Eidsberg fikk rundt hundre soldater beskjed om at de var omringet. Skulle de kjempe til døden eller overgi seg? Soldatene ble ledet av kaptein Rolf Graff – en militær av den gamle skolen. Han kom fra en velstående familie og samlet på nasjonalromantiske malerier. På fritida likte han å ri og fekte. Mens soldatene satt omringet på gården Salmonrud ved Glomma, red kapteinen av sted for å møte tyskerne. Mennene fikk beskjed om å kjempe til siste mann hvis sjefen ikke kom tilbake. Noen kilometer lenger nord møtte Graff den tyske offiseren Max Schaller. De to jevnaldrende mennene fant tonen og laget en avtale som mangler sidestykke. Selv om nordmennene var få, overgav de seg ikke. De fikk beholde våpnene, men måtte love å ikke skyte mot de tyske styrkene. Nordmennene fikk også lov til å lagre kanoner, geværer og uniformer et sted hvor tyskerne ikke hadde noe makt over dem. Avtalen skulle gjelde «helt til Norge igjen er herre over eget territorium». Tyskeren og nordmannen tok hverandre i hånda og ga militært æresord. Kaptein Graff og soldatene dro dermed til Gamlebyen i Fredrikstad. Militærbyen ser ut som en halv stjerne fra lufta. Her har soldater og offiserer holdt til siden 1600-tallet. I 1940 hadde tyskerne tatt over alle de militære bygningene i byen. I tillegg hadde de satt opp store militærleirer i området. På grunn av avtalen kunne kaptein Graff skaffe et hus til de norske våpnene. Men han trengte penger, så han solgte et av sine verdifulle Hans Gude-malerier og kjøpte et hjørne av den okkuperte militærbyen. Stedet fikk navnet «Lille Norge». I «Lille Norge» var det nordmennene som bestemte. Seks personer flyttet inn for å passe på våpnene og sørge for at tyskerne ikke brøt avtalen. Selv dro kaptein Graff tilbake til hjemmet sitt på Majorstua i Oslo. Hver dag hørte nordmennene at tyskerne marsjerte i gatene utenfor huset. Den muntlige avtalen kaptein Graff hadde inngått, ble skriftlig en måned senere. Det sørget general Nikolaus von Falkenhorst for. Siden han var sjefen for de tyske styrkene i Norge, var avtalen forankret helt til topps. «Lille Norge» ble dermed en ensom norsk flekk – kringsatt av fiender. Det tok ikke lang tid før avtalen ble brutt. Og det var Norge som gjorde det. Etter at kaptein Rolf Graff hadde dratt tilbake til Oslo, ble nemlig «Lille Norge» raskt et hemmelig sted for den norske etterretningstjenesten XUs avdeling i Søndre Østfold. Flere tok seg jobb hos firmaer som bygget tyske fort i skjærgården. Når arbeidsdagen var over, tegnet de ned det de hadde sett og hørt. Papirene ble gjemt i et hemmelig rom i denne trappa i «Lille Norge». Så tok en kurér de med seg til Sverige. Til slutt havnet informasjonen i London, hvor den sammen med annen etterretning ble brukt til å forberede et mulig angrep på tyskerne i Norge. Mens Norge var okkupert var det flere som forsøkte å kvitte seg med «Lille Norge». I 1943 forsynte noen tyske soldater seg av våpnene. Men kaptein Graff klaget til de tyske sjefene og alt ble levert tilbake neste dag. I 1944 ble den tyske generalen som hadde holdt en beskyttende hånd over «Lille Norge»-avtalen, sendt hjem. Da grep ministerpresident Vidkun Quisling sjansen og hentet ut litt av utstyret i det norske huset. Det førte til at XU sluttet å gjemme hemmelige papirer der. Men Tøihusgaten 45 forble det eneste stedet i Norge som ikke var okkupert av tyskerne under andre verdenskrig. For kaptein Rolf Graff endte historien derimot ikke så godt. Da kong Haakon kom tilbake til landet i juni 1945, skulle han egentlig bli møtt av en salutt fra de fire kanonene kapteinen hadde reddet. Kaptein Graff skulle selv gi ordre om å fyre av. Men like før kongen kom seilende, fikk de beskjed om at kanonene ikke skulle brukes likevel. I ettertid vet vi hvorfor. Det britiske krigsskipet hadde kun skarp ammunisjon og kunne ikke besvare salutten. Men dette visste ikke Graff. I tillegg fikk han heller ikke en takk for innsatsen da våpnene ble samlet inn etter at krigen var over. I stedet ble handlingene hans i aprildagene 1940 gransket av en militær kommisjon. Ble alt dette for mye for kapteinen? Det vet vi ikke. Men vi vet at 23. juli 1945 sendte Graff tjenestepiken ut av huset sitt på Majorstua i Oslo, tok på seg uniformen og satte seg på senga. Deretter skjøt han seg selv. Han ble 47 år. I dag hviler han på Vestre Gravlund. Selv om kaptein Graff var død, levde fortsatt diskusjonen om det hadde vært rett av ham å lage en avtale om «Lille Norge». Noen linjer fra en militær undersøkelseskommisjon holdt på å gjøre ham til landssviker: I rapporten fra 1946 sto det at soldatene til Graff gikk tapt på en «noe påfallende måte». Venner og kolleger av Graff reagerte sterkt. De protesterte og samlet inn vitner. Noen måneder senere kom helomvendingen. Kommisjonen mente at Graff «viste en meget fast holdning overfor fienden». (Link til artikkelen: https://www.nrk.no/dette-huset-i-gamlebyen-i-fredrikstad-ble-aldri-okkupert-under-andre-verdenskrig-1.15620079 ) Se i Kartet
