Vatneleiren, Sandbakk
Kort tid etter okkupasjonen startet tyskerne å bygge en feltartillerileir for hæren ved Dybingen på Vatne. Den ble bygget i et jordbruksområde, i god avstand fra de militære målene på Stavangerhalvøya. Posisjonen var nøye planlagt. Området hadde nærmest ubegrenset tilgang på ferskvann fra Dybingen. Dette var viktig for en så stor leir, der et stort antall mennesker og hester skulle oppholde seg. Stedet hadde også store områder der det kunne bygges ridebaner og staller til hestene. I tillegg fantes naturlig beskyttelse i det kuperte landskapet lenger øst, noe som må ha vært en viktig faktor. Det var altså gode forhold for en slik leir på Vatne, selv om den lå et lite stykke fra byen og havna. Leiren ble anlagt på gården Store Vatnes areal, en av de større og sentrale gårdene i Høyland herred. Selve leirområdet gikk under navnet Bulega. En vanlig teori om navnet er at det viser til stedet der bufeet lå og hvilte. En alternativ forklaring setter navnet i sammenheng med et sted der vatnebøndene hadde satt opp boder i sammenheng med en gammel, indre handelsrute østover, over vannene mot Ims og Høgsfjorden (BHH2013). Gårdslandskapet på Vatne er preget av store dreneringsarbeider midt på 1800-tallet, da mye ny jordvei ble oppdyrket. I 1861 var det et stort kanaliseringsarbeid der Grunningen og Dybingen ble senket 2,5 m. Før utgjorde de en tilnærmet sammenhengende sjø. Kanalen som avgrenser leiren mot øst er et minne etter dette, og trolig en forutsetning for leirområdets egnethet. Med kanalen og Dybingen som naturlige grenser mot øst og nord, ble leiren avgrenset av Ryfylkeveien (Rv. 13) mot vest og Svartemyrveien mot sør. Leiren var omringet av piggtrådgjerde, med fire porter. Innkjøringsporten, utkjøringsporten og paradeporten ligger mot Rv. 13, mens den sørlige porten går ut på Svartemyrveien. Innenfor leiren finnes store flate områder til oppstillingsplasser for soldater, hester og kjøretøy. Det finnes også en høyde, Haugåsen, der man kunne ha oversikt over leirområdet og området rundt. Leirens størrelse forteller at dette var en viktig leir for okkupasjonsmakten. Ifølge kart over leiren i 1945 ser det ut til å ha vært nærmere 40 bygninger, i tillegg til flere tilfluktsrom. Det ble bygget mannskapsforlegninger til mellom 700 og 800 mann. I tillegg ble det bygget staller til mellom 200 og 250 hester. Dette store antallet hester trengte tyskerne til transport, for på denne tiden var det tyske feltartilleriet for det meste var hestetrukket. Vatneleiren ble liggende på utsiden av grensene til Festung Stavanger, som ble oppbygd fra 1942. Likevel lå den sentralt i den nye forsvarslinjen som var rettet sørover, og Vatneleiren kunne da videre også fungere som et av forsvarspunktene rundt Stavangerhalvøya. I dag er Vatneleiren det viktigste krigsminnemiljøet i Sandnes kommune. Ettrup skriver i sin rapport at dette er den desidert mest komplette leiren fra denne tiden som er igjen i området. Han nevner at hvis det skal bevares en tysk leir på Nord-Jæren, er Vatneleiren siste mulighet. Han sier at også mannskapsforlegningene, som nå ligger utenfor den militære leiren, må tas vare på for at vi skal kalle det en leir. (kilde: Byantikvaren i Sandnes 2020) Se i Kartet