Prinsippfast bataljonsjef, Bjørnefjell

Fra KrigsKart.no

(Kilde: Jan P.Pettersen) Det allierte krigsråd besluttet allerede 24. mai 1940 at de allierte styrkene skulle evakueres fra Nord-Norge. Avgjørelsen skulle holdes hemmelig for nordmennene. Det lenge planlagte angrep for å ta Narvik tilbake skulle likevel gjennomføres. Begrunnelsen var at dette ville lette evakueringen av de allierte styrkene og at malmutskipningsanleggene skulle ødelegges. Narvik ble gjenerobret 28. mai. Regjeringen ble 1. juni orientert om den allierte tilbaketrekningen. 6. divisjon skulle ikke få denne informasjon. Kongen, regjeringen og general Ruge ble den påfølgende dag orientert av statsministeren om den allierte beslutningen. General Fleischer fikk kunnskap om den forestående tilbaketrekningen 3. juni med ordre om å fortsette kampene for å dekke den allierte evakueringen. Denne fant sted mellom 5. og 8. juni. Kongen, kronprinsen og regjeringen forlot Tromsø i samme tidsrom med kurs mot England. De norske styrkene som på dette tidspunkt forberedte det avsluttende angrep mot Bjørnfjell, fikk ordre om å innstille kamphandlingene. Mens Trondenesbataljonen og Lyngenbataljonen traff sine forberedelser for å starte tilbaketrekningen, kom det om morgen 9. juni ved åtte-tiden to tyske parlamentærer til Lyngenbataljonens kommandoplass i området Kuberget. De berettet at kongen og regjeringen hadde kapitulert og hadde befalt at all kamp mot de tyske troppene skulle opphøre og at de norske avdelingene skulle legge ned våpnene. Nordmennene skulle så føres som fanger til Bjørnfjell, hvorfra bataljonssjefen, skulle bli ført med jernbane til den tyske øverstkommanderendes kommandoplass. Munthe-Kaas avviste umiddelbart det tyske forlangende da det ikke stemte med den ordren han selv hadde fått. Fiendtlighetene var på norsk side allerede innstilt kvelden før. Det ville ikke komme på tale med noen nedleggelse av våpnene eller overgivelse. Han fremholdt at dersom det ble gjort noe forsøk på å hindre ham i å utføre sin ordre, ville ansvaret for gjenopptagelse av fiendtlighetene falle på den tyske sjefen. Etter en del diskusjon ble parlamentærene sendt tilbake med et brev til den tyske ansvarlige hvor han foreslo at det ble opprettet et bredt «ingenmannsland» mellom nordmennene på Kuberget og tyskerne sør for Holmelven-Jernvannene. Det ble gjort flere forgjeves forsøk på å komme i kontakt md den norske brigadesjefen. Dette lyktes ikke da de var selv under flytting. Major Munthe-Kaas var derfor overlatt til seg selv og sine egne avgjørelser i den vanskelige situasjonen som hadde oppstått, og som kunne innebære fortsatte kamphandlinger. Det ble umiddelbart sendt melding til Trondenesbataljonen, som lå lenger øst i fjellene, om hva som hadde oppstått. Da deres tilbaketrekningsvei gikk gjennom Lyngenbataljonens område, ble de anmodet om å påskynde avmarsjen. Ved 12-tiden kom de to tyske parlamentærene tilbake. Denne gangen var de i følge med en kompanisjef i den tyske bataljonen de i flere uker hadde kjempet mot. De tyske kravene var kraftig skjerpet. Fortsatt krevdes det kapitulasjon og at de norske styrkene deretter skulle føres til Bjørnfjell. Bataljonssjefen skulle så føres til den tyske øverstkommanderende, general Dietl, i hans hovedkvarter ved Solheims brakka. Stemningen ble ytterligere skjerpet da den tyske kompanisjefen sa at han hadde fått ordre om å rykke fremover umiddelbart dersom ikke den norske bataljonen kapitulerte. Dette betød et tysk angrep. Major Munthe-Kaas avviste kontant nok en gang de tyske forslagene. Han gjentok sitt tidligere forslag om en demarkasjonslinje mellom de norske og tyske styrkene. Han fremholdt videre at en tysk fremrykning ville innebære en gjenåpning av fiendtlighetene. Om dette skjedde, ville Munthe-Kaas selv gå til angrep for å få den nødvendige handlefriheten til å gjennomføre den beordrede tilbakemarsjen. Tyskerne ga seg ikke. Det var tydelig at general Dietl ønsket en kapitulasjon ute i felten etter sine nederlag under felttoget. Ved 14-tiden kom sjefen for det tyske kampavsnittet, major Schleebrugge, tilbake sammen med flere av sine offiserer. På dette tidspunktet satt fremdeles von Falkenhorst i Oslo og ventet på forholdsordre fra Berlin. Utspillet på Bjørnfjell overfor Munthe-Kaas var derfor åpenbart et soloutspill fra Dietl. Den tyske delegasjonen satte så frem et ultimatum og truet med å tilkalle 34 Stuka flymaskiner for å bombe de norske stillingene. Munthe-Kaas var like steil som fjellene de befant seg i. Han avviste de tyske truslene. Det kunne ikke ha vært et hyggelig møte mellom de to militære sjefene. Den tyske majoren skrev senere i sin rapport: «Jeg ble ført til teltet med major Munthe-Kaas som mottok meg iskaldt. Jeg ba ham da om å innstille sine bevegelser bakover fra fronten. Og ga ordren fra min Overkommando (generalløytnant Eduard Dietl) om at de norske troppene skulle begi seg til Bjørnfjell for å la seg avvæpne der. Munthe-Kaas lot seg imidlertid ikke påvirke. Tvert imot. Enhver tilnærming fra tyske tropper ville han bekjempe med alle midler, sa Munthe-Kaas». Da det var innlysende at partene hadde helt forskjellige ordrer, foreslo den norske bataljonssjefen at de skulle innhente nærmere ordrer fra sine overordnede. Schleebrugge aksepterte forslaget under forutsetning at så vel nordmenn som tyskere forble i sine stillinger. Munthe-Kaas ga seg ikke. Han gjorde det klart for den tyske majoren at de langvarige drøftelsene hadde hindret bataljonen i å trekke seg bakover. Han kunne likevel gå med på at hans egen bataljon ble stående. Han hverken ville eller kunne forsøke å stanse de øvrige norske avdelingene sin tilbaketrekning. Forhandlingene foregikk i bataljonssjefens 8-duks gråtelt. Været var ufyselig, med sur vind og snøtykke. Alle tyskerne hadde stuet seg inn i teltet og ble ikke oppmerksom på at Trondenesbataljonens soldater passerte forbi på en sti like bortenfor teltet. Tyskerne ble sittende og avvente nye ordrer. Munthe-Kaas var urolig, hans avdeling skulle forlengst vært på marsj mot Salangsdalen. Han skjønte at tyskerne med hensikt halte ut tiden. Han fryktet at tyskerne var i ferd med å rykke frem og omgå bataljonen i flanken. Uten at tyskerne oppfattet det, fikk han via sin adjutant gitt ordre om at bataljonen umiddelbart skulle iverksette avmarsjen. Mens denne «stillingskrigen» pågikk i fjellene nord for Bjørnfjell, foregikk telegramutvekslingen mellom Den tyske overkommando i Norge og Forsvarets overkommando. Den ble avsluttet kl. 20:35 og endte med en foreløpig avtale om våpenstillstand fra kl. 24:00, 9. juni. Det var litt senere, kl. 21:10 at major Schleebrugge fikk ordre fra sin overordnede, oberst Windisch, om at de norske styrkene hadde tillatelse til å avmarsjere uhindret. Tydelig skuffet avga Schleebrugge en korrekt honnør for major Munthe-Kaas før og han og hans følge forlot området. General Dietl fikk ikke den triumfen han håpet på ved å tvinge Munthe-Kaas og hans bataljon til å kapitulere. Da Munthe-Kaas startet sin avmarsj, var både hans bataljon og Trondenesbataljonen forlengst dratt av gårde. Han hadde bare sin lille stab igjen. Etter 7 timers marsj kom de frem til Bones i Salangsdalen. De to bataljonene var ankommet fem timer tidligere. Mens dette dramaet hadde utspilt seg i fjellene rundt Bjørnfjell, hadde det norske folk forlengst lyttet til sluttordene fra konge og statsminister om at de var tvunget til å forlate landet og søkte tilhold i England. Det har vært hevdet at Munthe-Kaas ikke opptrådte korrekt da han motsatte seg de tyske kravene og ikke ville overgi bataljonen. Det fremgår av det som er skrevet ovenfor at disse påstandene ikke er riktige. Det var fra norsk side allerede 8. juni fremsatt ønske om en våpenstillstand. Den midlertidige avtalen om dette ble ikke iverksatt før kl. 24:00 natten mellom 9. og 10. juni 1940. Bataljonssjefen, major Munthe-Kaas opptrådte forbilledlig både etter Folkeretten og de inngåtte avtalene. Se i Kartet