Sabotasjeaksjonen mot Laksa-anlegget
Fordi Sonsbukten er svært dyp var den velegnet for bunkring av ubåter, og de tyske okkupasjonsstyrkene opprettet derfor et stort drivstofflager der. Hovedmennene i aksjonen var fem Milorg-medlemmer fra Ski, tilhørende gruppe D111: Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud, Oscar Mamen, Nils Otterness (leder). I tillegg var det med tre kjentmenn fra Son: Harald Strømnes, som hadde i oppdrag å klemme inn tidsblyanten som fungerte som tennsats, Odd Svendsen og Arnold Bjerve. Planene var utarbeidet av Ole Lauritz Authen, kalt «Pi-Ola», en gårdbruker fra Vestby som var medlem av Milorg i hjemkommunen. Planen for sabotørene var nokså enkel. De skulle feste en rammeladning med plastisk sprengstoff på hver av de to hovedtankene. Hver ladning var 40 x 45 cm stor, og inneholdt fem kg eksplosiver. Dette skulle være nok til å bryte gjennom tankene og antenne drivstoffet. Brenna og Otterness rekognoserte området to dager før aksjonen, og planla utføringen ned til minste detalj. De to hovedsprengladningene ble laget i brødrene Karteruds improviserte «våpensmie». Mjønner var sjåfør, og kjørte gjennom ruten på forhånd. De tre kjentmennene fra Son fulgte med på om de tre norske vaktene fikk forsterkninger, noe som kunne vært et signal om at planen hadde blitt avslørt. Klarsignalet fra London var kodemeldingen «Kua har grønne strømper». Brenna kuttet de åtte telefonledningene som gikk ut på Laksa. Gruppen klatret over gjerdet, og Mamen tok hånd om vaktene, som ikke kom tilskade. Brenna og Mjønner plasserte den ene ladningen, mens Karterud og Otterness plasserte den andre. Ladningene hadde en detonatorlunte og en ti-minutters tidsblyant. Det ble også plassert mindre magnetladninger på tankene, med forskjellig detonasjonstid, slik at redningsmannskaper ikke kunne komme til. Kjentmennene fra Son, som var med til anlegget, ble igjen for å klemme inn tidsblyantene og dermed sette igang nedtellingen. Imens tok de fem Milorg-medlemmene med seg vaktene opp i skogen, hvor de ble bundet og etterlatt. Dette tok lenger tid enn beregnet, og gruppen hadde ikke kommet langt unna før eksplosjonen dundret bak dem. De klarte å kjøre inn på en sidevei før de tyske vaktstyrkene begynte å lete i området. Kjentmannen Odd Svendsen fortalte senere at han først løp til en venn på Stavnes, og var der da eksplosjonen inntraff. Deretter kom han seg hjem; han bodde på Kjøvangen ikke langt unna. Han kom seg i seng, og ble kort tid etter vekket da tyskerne kom for å lete etter sabotørene. Det gikk bra, men han måtte stå slik at de ikke merket svettelukten. Effekten av aksjonen var betydelig. Omkring 7000 tonn ubåtolje og 400 tonn solarolje (en middels lett dieselolje) brant opp. Brannen raste i ti dager, og tankene smeltet helt. Brannen truet en tid bebyggelsen i området, men man klarte å forhindre at den spredde seg. Eneste skade på annen eiendom var et par knuste ruter på en nabogård. Hele Son var dekket av tykk, svart røyk. Tankene var det siste tyske hovedlageret for ubåtolje i Norge, og aksjonen hadde derfor stor effekt på muligheten til å ha ubåter i drift i Nordsjøen og Skagerrak. Ingen menneskeliv gikk tapt i aksjonen, og sabotørene ble ikke tatt. Ifølge Odd Svendsen hadde de norske vaktene på anlegget klart å komme seg fri etter eksplosjonene, og tyskerne trodde derfor at de var medskyldige. De skal derfor ha blitt sendt til Grini. Fundamentene fra tankene og noen maskingeværstillinger er fortsatt synlige på Laksa (kilde: Lokalhistoriewiki.no).
